Vi må erkjenne at noen verdier er viktigere for oss enn andre

DEBATT: Lasse Gellein skriver i Aftenbladet et harselerende debattinnlegg om hvordan KrF vil «indoktrinere barn i en kristenkultur som aktivt støter ut alle som faller utenfor». Innlegget bærer preg av manglende kunnskap om hvilke verdier som har lagt grunnlaget for inkludering og mangfold.

Bildet er fra jubileumsfeiringen av Kristenretten på Mister i fjor. Foto: Silje Katrine Robinson / NTB

Gellein er ikke villig til å erkjenne at det er etter Norge ble kristnet som ble starten på slutten for at minoriteter ble diskriminert, og at alle mennesker fikk en uendelig verdi i kraft av å være seg selv. Det handler ikke om å være kristen eller ikke, men det handler om å stå opp for vårt felles kristne verdigrunnlag som har definert vår kultur.

Likeverd og nestekjærlighet

«Jeg mener vi er et kristent land kulturelt sett. Jeg kaller meg selv en kulturell kristen. Jeg elsker salmer og julesanger og jeg føler meg på en måte hjemme i det kristne ethos», sier biologen og ateisten Richard Dawkins i et intervju med LBC i fjor vinter.

For menneskeverdet er ikke en naturgitt sannhet. I førkristen tid tok man tvert om for gitt at mennesker hadde ulik verdi. De sterke og modige ble hyllet og makt var rett. «De sterke gjør som de kan, og de svake lider som de må», skrev Thukydid. Kvinner var «vanskapte menn» og slaver «levende redskaper» omtrent som husdyr, mente Aristoteles.

Så kom Kristus med et budskap om likeverd og nestekjærlighet for alle, fordi alle mennesker var Guds barn, av samme familie. Kristne menigheter etablerte en «minivelferdsstat» i Romerriket, kjempet mot utsetting av barn, tok et oppgjør med menns seksuelle overgrep mot sine underordnede og forventet trofasthet og respekt for kvinnekroppen fra mannen, en arv vi fortsatt preges av i dagens metoo-debatt.

Inn i opplysningstiden

Ja, til og med menneskerettighetene er kristne. «Den første europeiske revolusjon» på 1000- og 1100-tallet ble prinsippene i romersk lov om ulikheter som noe naturgitt, i kirkeretten erstattet med likhet for loven, basert på nestekjærlighetsbudet og at alle mennesker var like overfor Gud.

Disse ideene ble videreutviklet av kirkerettsjurister til begrepet menneskerettigheter rundt år 1200. På denne tiden utviklet kirken også tanken om det sekulære, skillet mellom kirke og stat og ekteskap basert på valgfrihet og kjærlighet etablert, og med det selve konseptet om individet, slik filosofen Larry Siedentop peker på. 

Disse tankene ble senere videreutviklet blant annet i opplysningstiden, ikke først og fremst som et brudd med fortiden, men som en fortsettelse av den. At mennesker hadde en «rett» til å stemme var for eksempel fremmed for grekernes forståelse av demokratiet, men var en konsekvens av den kristne tanken om menneskeverd og menneskerettigheter. 

Tilbedelse av de sterke

Bare noen få har kritisert kristendommen på et ikke-kristent verdigrunnlag, som Marquis de Sade, Friedrich Nietzsche og Adolf Hitler, som fordømte kristendommens forsvar for de svake og heller ønsket seg tilbake til antikkens tilbedelse av de sterke.

Da kristendommen kom til Norge opplevde også vi overgangen fra et maktsamfunn til et rettssamfunn: Mektige menns makt over kvinner, fattige og treller ble redusert, fordi makt ikke lenger var rett, rett hadde med Guds vilje å gjøre, slik professor Jørn Øyrehagen Sunde beskriver.

I dag er kristen kulturarv nesten borte fra KRLE-faget, og kristendommen utgjør om lag halvparten av faget. KrF vil ha kulturarven tilbake i faget og kristendommen bør utgjøre to tredeler, for å opprettholde kjennskapet til grunnlaget for våre frihetsverdier. Vi må erkjenne at noen verdier er viktigere for oss enn andre.