Vi i helsevesenet må aldri bli for sikre på tvangsbruken vår

Når lovverket ikke lenger forlanger at noe er «åpenbart», åpner det opp for at vi kan tvile mer, skriver innleggsforfatteren. Foto: Stein Bjørge

Tvil bør forbli en naturlig del av hverdagen i psykisk helsevern, også i vedtakene.

I debattinnlegget publisert 4. januar «Når psykiatrien blir et kontrollregime» beskriver en innlagt pasient at psykiatrien har sluttet med personlig tilpasset oppfølging, og at farmakologisk oppbevaring er blitt nøkkelen.

Jeg forstår at mange kan oppleve at psykiatrien fremstår som et kontrollregime, og at ikke alle føler seg hørt. Dette kan delvis forklares med at pasientene ikke får full innsikt i diskusjonene og vurderingene som ligger til grunn for valgene vi tar på vegne av dem.

Internt

Vi kan dessverre ikke formidle helt åpent våre interne uenigheter foran pasientene, da dette kan gjøre pasienter i en allerede vanskelig situasjon enda mer utrygge og fortvilte.

Derfor må vi ta faglige uenigheter internt i behandlerteamet. Dette er ikke alltid lett. Vi vil unngå unødig bruk av tvang, og en påstand fra en ansatt om at tiltakene er for restriktive, vil være en alvorlig anklage mot behandlende lege. Derfor ligger terskelen høyt for å kritisere frihetsinngrep mot pasientene våre.

I 2017 strammet loven om tvangsbehandling inn slik at pasientene måtte være «åpenbart» uten samtykkekompetanse. Etter at loven ble iverksatt, har imidlertid pasienter med vedtak om tvangsmedisinering økt med over 90 prosent.

Etter en nylig lovgjennomgang vil nå beviskravet senkes fra «åpenbart» til «overveiende sannsynlig». Dette innebærer at vi går fra tilnærmet 100 prosent sikkerhet til bare 50 prosent sikkerhet om at pasienten ikke har slik beslutningskompetanse. Dette vil i utgangspunktet tilsi at enda flere pasienter faller innenfor rammene for å bli tvangsmedisinert.

Tvil

Det er likevel grunn til å tro at tvangsbruken nå kan bli mindre. Når lovverket ikke lenger forlanger at noe er «åpenbart», åpner det opp for at vi kan tvile mer. Tvil bør forbli en naturlig del av hverdagen i psykisk helsevern, også i vedtakene.

I dag vil en uttalt tvil være uforenlig med tvangsinngrepet, ettersom all rimelig tvil må være utelukket. Vi tviler derfor sjelden på om vedtakene våre er lovlige, da vedtakene selv fastslår at det er urimelig å tvile på dem.

Lovverket tillater i dag ikke usikkerhet om inngrepene, men krever derimot en skråsikkerhet vi ikke kan eller bør innfri. Det er godt at denne nå endres.

Tvang og tvil hører sammen, og vi i helsevesenet må aldri bli for sikre på tvangsbruken vår. Tvil om tvang trenger ikke bety opphør av tvang. Tvilen kommer pasienten til gode ved at vi ikke binder oss til urokkelige vedtak, men alltid holder mulighetene åpne.

Aftenposten kjenner innsenderens identitet.