Vi betyr nesten ingenting i dyp tid, men likevel ganske mye

KRONIKK: Mellom milliarder av år og et menneskeliv oppstår et paradoks: Vi betyr nesten ingenting i dyp tid – og samtidig mer enn noen art før oss.

Dersom en fingernegl hadde vokst uavbrutt siden jorda ble dannet for 4,56 milliarder år siden, ville den i dag vært rundt 164 000 kilometer lang. Foto: Shutterstock

Mennesket forstår intuitivt dager, år, livsløp og generasjoner, men tid blir etter hvert vanskelig å favne. Det er fort gjort å bli fartsblind av størrelsesordener. Forskjellen på en million og en milliard er langt større enn de de nesten likelydende begrepene skulle tilsi, om det er snakk om kroner, mennesker eller år. En million sekunder er omtrent 11 dager, mens en milliard sekunder er 32 år. Jordens historie er 4,56 milliarder år, en nesten ufattelig størrelse. Å forklare geologisk tid innebærer ofte analogier og omforminger, og da forsvinner noe på veien. For å verdsette geologisk tid må man tenke hardt. Og lenge.

Mennesket, mer enn krydder

Dyp tid refererer til at jordens alder måles i milliarder av år, langt utenfor menneskelige tidsskalaer. Dette utfordrer vår forståelse av tid og trer inn i filosofien. Prosessene som har virket, er nesten – men ikke helt – uendelig sakte, og vil måtte rekonstrueres i modeller og fremstillinger som komprimerer tiden for å gi mening. Det å se maling tørke er gjort på et øyeblikk! Fjellkjededannelse, havbunnsspredning og erosjon av landmasser derimot, det er ikke lett å observere i sanntid. Men resultatene av millioner av år med disse prosessene har formet naturen rundt oss, kun krydret av ulike arters oppgang og fall gjennom ulike æraer.

Menneskeheten er én av artene, men er mer enn et krydder. Vi er en parasitt som fråtser på jorda i et midlertidig gunstig tidsvindu. Vi benytter oss av alle tilgjengelige ressurser – de fleste ikke-fornybare – i vårt jag etter velstand og økt levestandard. Noe av det kan forsvares, men det er en rovdrift uten geologisk sidestykke. I et dyp tid-perspektiv er menneskeheten ubetydelig, men har på et geologisk øyeblikk satt permanent preg på planeten: radioaktivitet, plast, CO₂ og masseutryddelse av andre arter. Vår påvirkning vil kunne leses i stein i millioner av år fram i tid, og vi kan dermed sies å leve i antropocen – menneskets tidsalder. For første gang er en art blitt en geologisk prosess – og vi kan sammenlignes med et katastrofalt meteorittnedslag eller ødeleggende vulkanutbrudd som har global påvirkning. Men det er ikke enighet om hvor og når grensen skal settes og om menneskeheten er en alder, epoke eller en hendelse i geologisk forstand.

Er geologien større enn mennesket?

«Ingen spor av en begynnelse, ingen utsikt til en slutt.»

Før 1800-tallet trodde mange at bibelen fastslo jordens alder til rundt 6000 år, men pionerer innen geologi og dyp tid (James Hutton, Charles Lyell, Charles Darwin) avslørte at sannheten var en helt annen. Sitatet over er fra James Hutton og viser et paradigmeskifte i tidsforståelse når man graver i jordens historie. De nye innsiktene var selvsagt ikke ukontroversielle, og mange var motstandere av både dyp tid og evolusjonsteori. Når man innser menneskets ubetydelighet i jordas historie, vil det kunne gå utover selvbildet vårt, og det er forståelig at det for mange var vanskelig å akseptere at jorda var flere hundre millioner, til og med milliarder år gammel. Er ikke mennesket hersker over alle prosesser, steder og raser? Er virkelig geologien større enn mennesket? Kanskje datidens teologer og dagens kreasjonisters hang til bibelsk tidsskala skyldes frykten for å bli ubetydelig.

Dyp tid fritar ikke for ansvar

Dersom en fingernegl hadde vokst uavbrutt siden jorda ble dannet for 4,56 milliarder år siden, ville den i dag vært rundt 164 000 kilometer lang, eller fire ganger rundt jorden. Menneskeheten har eksistert i 0,004 prosent av denne tiden.

Hva gjør slike perspektiv med hvordan vi tenker om oss selv og påvirkning på jorda? Behøver vi å bekymre oss for kommende generasjoner når geologien uansett vinner til slutt? «Forvalteransvar» tilsier at ressurser man har til rådighet skal etterlates i bedre skikk til neste generasjon, om det er en gård, en formue eller et helt oljefond. Men strekker lojaliteten seg utover en generasjon eller to? Og utover egen familie, slekt eller nasjon?

Det er fort gjort å tenke at verden er grunnleggende meningsløs, men vi er meningssøkende vesener. Dyp tid fritar oss ikke for ansvar, men gjør kanskje ansvaret mer abstrakt. Kanskje er filosofien stedet å søke trøst for en geolog som har gått seg vill i dypet av tid:

«Don’t count the days, make the days count»

Muhammad Ali.