«Verdens villeste eventyr»

Det finnes gode argumenter for at spillskaperen Hideo Kojima er verdens popkulturelle sentrum akkurat nå.

Filmer basert på «Minecraft», «Sonic» og «Super Mario» på kinotoppen har skapt et gullrush i Hollywood. «The Last of Us» og «Arcane» har blitt TV-fenomener.

Og her har du altså en spillregissør som ser på seg selv som en interaktiv filmskaper.

En 61 år gammel kunstnersjel som staket ut sin egen unike kurs med «Metal Gear Solid»-serien.

Kojima holder panelsamtale på Cannes-festivalen.

Han er bestevenner med filmregissører som George Miller, Guillermo del Toro og Nicolas Winding Refn, som alle tre også har roller i «Death Stranding 2».

Kvalitetsskuespillere står i kø for å bli med i spillene hans.

Denne gangen stjeler Elle Fanning og rollefiguren Tomorrow mye av rampelyset, og det er fortjent, men det er klasse hele veien her.

På gråten

Ikke minst har jeg aldri sett Troy Baker bedre, og da inkluderer jeg rollen som Joel i «The Last of Us».

Han er mektig og uforglemmelig i rollen som Higgs.

Luca Marinelli må også trekkes frem. Rollefiguren Neil Vana har mye av ansvaret for at jeg fortsatt er en millimeter unna å begynne å hulkegråte – to dager etter rulletekst.

Den viktigste musikken i «Death Stranding 2: On the Beach» er helt nykomponert av det franske stjerneskuddet Woodkid.

Det er så atypisk spill, så deilig unikt og så bra at albumet går på repeat.

Designeren Yoji Shinkawa overgår også seg selv. Dette er en sci-fi-verden det slår gnister av, fra vakker natur til stilig arkitektur og design av våpen, klær og gjenstander.

Det er med andre ord litt av et stjernespekket ensemble her.

Ambisjonene er astronomiske.

Kaptein Kojima

Og Hideo Kojima leder denne popkulturelle smeltedigelen stødig til havn med en kreativitet og skaperglede som imponerer voldsomt.

Det hadde jeg egentlig ikke sett komme.

«Death Stranding» var stundvis både interessant og bra, men helhetsinntrykket var altfor ufokusert og bablete.

Det var litt overtenning, rett og slett, kanskje en konsekvens av den opprivende konflikten med Kojimas mangeårige arbeidsgiver, underholdningsgiganten Konami.

Oppfølgeren gjør alt riktig. Kojima puster med magen. Han har fått stålkontroll på sitt ville sci-fi-univers.

Alle på nett

Vi er tilbake i en verden der en mystisk hendelse har utslettet store deler av menneskeheten.

Monstere av tjære jakter på oss. De overlevende gjemmer seg i isolerte bunkere.

Du styrer Sam Bridges, han som sørget for å skape en forbindelse mellom menneskene i USA i det første spillet.

Nå skal han utvide nettverket til Mexico og Australia.

Dermed bærer det ut til fots i den livsfarlige naturen. Sam går fra bunker til bunker for å ta leveringsoppdrag og koble menneskene der på nett.

Etter hvert får han tilgang til kjøretøy.

Så kan du bygge veier. Monorail-baner. Zipline-ruter over fjell og ulendt terreng. Teleport-stasjoner.

Jo mer du bidrar i denne verdenen, jo mer får du tilbake.

Andre spillere bygger videre på veien du jobber med. Du kan se og legge igjen beskjeder til andre. Og du får stadig meldinger om at andre faktiske spillere har brukt noe du har bygget.

Opplevelsen av å dele dette universet med andre mennesker er ekstremt godt gjennomført og så innmari passende til spillets generelle tematikk.

Det er også gledelig å se at kampene i spillet er mye, mye bedre enn sist.

Kime av håp

Kojimas fortelling formidler viktigheten av å ta vare på både hverandre og den planeten vi bor på.

Det kommer sviende kritikk av tech-oligarkers manglende moral i jakten på fremskritt, og det er treffende at alt belønnes med høylytte dopamin-tomler.

I hjertet av alt det inderlige Kojima ønsker å formidle finner du en eksepsjonelt rørende, vakkert menneskelig og dypt engasjerende historie.

Det er en historie det skal bli fryktelig vanskelig å riste av seg.

Det er mye trasking og reising i dette spillet, akkurat som i forgjengeren.

Men den jevne flyten av bedre fremkomstmidler er bedre porsjonert ut denne gangen, og områdene er bedre egnet for å lage komplekse systemer av veier og taubaner.

Fra gisp til tårer

Det er så mange hendelser og øyeblikk i dette spillet som fikk meg til å både gispe og le høyt.

Det kom til og med noen tårer.

Jeg vil også nevne at de siste par timene av denne historien er så enestående, så fullstendig ko-ko og så briljante at jeg bokstavelig talt satt og måpet.

Det er bare å forberede seg på en knyttneve av følelser, humor og storslagen regi.

Hideo Kojima har laget spill i over 40 år nå.

Han har vært med på nesten hele dette mediets utvikling.

Det at han fortsatt sitter i førersetet og maler sine spinnville, kompromissløse visjoner utover skjermene våre på denne måten er både sjokkerende og inspirerende.

«Death Stranding 2: On the Beach» er simpelthen noe av det mest altoppslukende og gripende spillmediet har å by på i 2025.

PS: Spillet er tilgjengelig fra mandag 23. juni for de som har betalt for tidlig tilgang. Normal lansering er 26. juni.