Verdens beste jul

– Husker dere mammaen til Børre i «Jul i Svingen»?

– Ja ...?

– Hun alenemammaen som jobber så mye at hun glemmer at det er jul ...

– Ja ...?

– I år er jeg liksom mammaen til Børre. Det blir jul, altså. Bare at vi lager julen PÅ julaften, og baker kakene første juledag – for da har vi jo så god tid uansett! Ok?

– Ok!

Vi har ikke vaska golvet, og ikke børi ved, ikke hengt opp fuggelband og ikke pønta tre, men julefred – det har vi.

Julelysene henger fremdeles oppe fra jula i fjor. Check. Hybelkaninene er invitert med på fest. Check.

Vi har ikke kommet lenger enn til episode 11 av julekalenderen på TV. Det betyr masse deilig julemagi vi elsker i romjulen. Hver eneste jul sender jeg et mentalt kjærlighetsbrev til NRK som inviterer oss inn i hverdagskaoset til alenepappaer, fosterforeldre, fattige, rike, rotehuer og andre slitere.

For det er vel sånn både i julen og resten av året: De fleste strever med noe, og lite blir bedre når kravet om perfeksjon og glanset familieidyll overdøver både kirkeklokker og barnelatter.

Tradisjoner er fine når de gir oss noe. Når de tapper oss, er det på tide å droppe dem. Det er ikke stress å kose seg sammen med menneskene man elsker. Men det er skikkelig stress å late som om man gjør det. Derfor tror jeg den aller beste julegaven vi kan gi hverandre, er en lavskuldra, sakte jul.

Måtte juleroen finne oss alle i år. Deg som feirer med fulltallig familie og bugnende middagsbord. Deg som lapper sammen biter av familielykke som best du kan. Deg som feirer i pyjamas med Netflix og frossenpizza. Og deg som sitter innelåst på do akkurat nå og lurer på hvordan du skal klare å klistre smilet på igjen.

Jula går over. I år også. Men mens den er her, vil jeg nyte den. Julestress fører sjelden noe godt med seg; det fikk jeg en påminnelse om i fjor:

Tredje juledag slo morgenen skikkelig krøll på seg. Jeg kjørte så fort jeg bare kunne på isete Sørlandsveier (som ikke er veldig fort), sneik meg over siste lyskryss litt i tidligste laget, og så at toget var i ferd med å lukke dørene. Fikk kidsa ut av bilen, parkerte, løp opp på perrongen og vinket til noen skygger der inne, lettet over at jeg hadde fått dem av gårde til pappaen i Haugesund.

Vel hjemme sank jeg langt ned i sofaen, så et tapt anrop, ringte tilbake og hørte: «Mamma, vi er på vei til Oslo!»

Da er det jammen fint å ha unger som sier: «Ja ja. Det går alltid et tog». Og i år har jeg selvfølgelig lært. I år skal vi rekke alt i god tid. Tror jeg. Vi skal i hvert fall kose oss.

Jeg rydder meg én kvadratmeter plass i kaoset mitt. Finner frem julekrybba jeg har kjøpt i Betlehem. I Palestina. Tenker på hvordan julen blir for dem som bor der i år, og minner meg selv om hva det er vi egentlig feirer: en fredsfyrste og håpet han symboliserer.

Jeg ber en stille bønn til Moder Jord om at vi mennesker må verne om alle verdens barn som om de var våre egne. Og kjenner på hvor heldig jeg er som kan pakke dyna godt rundt mine i trygge senger hver kveld.

På julaften skal jeg synge «Deilig er jorden» av full hals i håp om et 2025 der vi tar klokere valg som menneskehet. Valg som gjør oss modigere og rausere. Valg som bringer fred. Fred i verden. Og fred i hjemmene våre.

Jeg løfter glasset og skåler i tankene med alle andre som trenger en stressfri jul. Vi som i hverdagene tar det første, andre og tredje skiftet – og gjør det med største selvfølge. Som ikke har noen å dele høye strøm- og matregninger med. Som aldri kan bli under dyna mens en bedre halvdel tar over.

Vi som lager jul. På vår egen måte.

Vi som aldri er nok. Vi som er mer enn nok. Vi, de evig utslitte som må bli verdensmestre i å skape øyeblikkslykke. Vi fortjener en takk i jula, synes jeg. Så i morgen kjøper jeg blomster. Til mammaen til Børre. Og til oss.

God jul!