Venezuelas opposisjon kastet bort sin historiske sjanse

Maria Corina Machado (bildet) sin støtte til Trumps militære plan har svekket hennes posisjon, skriver innleggsforfatteren. Foto: Ariana Cubillos, AP

Venezuela sto ved et politisk vendepunkt etter valget i 2024. Så kom bombene – og opposisjonen mistet både innflytelse og retning.

Opposisjonen hadde en historisk mulighet til å presse president Nicolás Maduro etter valget i Venezuela i 2024. Nå er den skjøvet ut på sidelinjen av den amerikanske presidenten Donald Trump, mens opposisjonspolitiker María Corina Machados satsing på Nobels fredspris har svekket hennes politiske kapital og skapt et maktvakuum i Venezuela.

Et angrep som endret alt

Da Trump kunngjorde at Maduro var fjernet 3. januar, ble det fremstilt som et historisk øyeblikk for frihet. Men bak bildene av helikoptre og eksplosjoner i Caracas våknet venezuelanerne til det samme maktapparatet – bare uten Maduro. De mektige aktørene, Delcy Rodríguez, Jorge Rodríguez, Padrino López og Diosdado Cabello, sitter fortsatt med makten.

Opposisjonen er satt på sidelinjen av stormakten. Den hadde lenge presset regimet og vunnet legitimitet gjennom valget i 2024. Gjennom 2025 sto Maduro svakere enn på lenge, og naboland som Colombia og Brasil tok tydelig avstand. Det var et øyeblikk for forhandling – ikke for bomber. Likevel valgte María Corina Machado å spille høyt. Hun støttet Trumps militære plan og koblet sin Nobels fredspris-symbolikk til ham. Populariteten hennes har siden falt, særlig i fattige bydeler hvor hun møtes med åpen motstand. At hun befinner seg utenfor landet, svekker den politiske kapitalen ytterligere.

Samtidig har Trump markert distanse til Machado etter invasjonen, i takt med hennes fallende oppslutning. Det minner om andre øyeblikk der profilerte opposisjonsfigurer som Juan Guaidó plutselig ble avvist av allierte – med den umiddelbare effekten at opposisjonen skyves ut av forhandlingsrommet.

Ikke alle støttet invasjonen

Flere sentrale opposisjonsledere på høyresiden har tatt tydelig avstand fra invasjonen og markert seg som forkjempere for en fredelig løsning. Gerardo Blyde, tilknyttet sentrum-høyre-partiet Primero Justicia og leder for opposisjonens forhandlingskomité, har møtt regimet til Maduro i flere runder.

Han har gjentatt at Venezuela ikke kan erstatte ett brudd på folkeretten med et annet. Blyde står for at landet trenger en overgang basert på dialog og konstitusjon – ikke bomber. I motsetning til mange andre opposisjonsledere ble Blyde en av de mest populære representantene i nasjonalforsamlingen i de årene han satt der. Han er kjent som en saklig og konstruktiv politisk aktør og har ikke nølt med å kritisere Maduro.

En annen sentral figur er Henrique Capriles Radonski, tidligere presidentkandidat mot både Hugo Chávez, landets president fra 1999 til 2013, og Maduro. Han er nå tilknyttet Unión y Cambio, et sentrum-høyre politisk parti.

Radonski har advart mot at utenlandsk militærmakt aldri kan være veien til et legitimt demokrati, og har kritisert Machados linje for å ha satt opposisjonen i en vanskelig posisjon. I motsetning til Blyde er Capriles mer kontroversiell blant enkelte partier i opposisjonen, særlig på grunn av sin holdning til Maduro de siste årene.

Disse stemmene representerer en opposisjon som fortsatt har troverdighet både internt og eksternt i Venezuela, men som nå må navigere i et landskap preget av maktvakuum og fragmentering.

Veien tilbake til relevans

Opposisjonen i Venezuela står nå ved et veiskille. Den har legitimitet etter valget i 2024, men mangler makt og struktur til å utnytte muligheten. María Corina Machado sin satsing på Nobels fredspris og støtte til Trumps militære plan har svekket hennes posisjon og dratt Edmundo González – som trolig vant presidentvalget i 2024 – med i dragsuget.

Opposisjonen må samle seg rundt aktører som fortsatt har troverdighet i Venezuela – som Edmundo González og Gerardo Blyde – og bygge en strategi basert på dialog og institusjoner, ikke utenlandsk militærmakt. Det krever en klar plan for en overgang som inkluderer alle demokratiske krefter og unngår en ny autoritær epoke.

Spørsmålet er ikke bare om opposisjonen samler seg – men om Venezuela har sitt siste vindu for en fredelig overgang.