Velferdsstaten bæres av folk i full stilling som går på jobb. Når skal det bli deres tur?

Skal vi ha nok arbeid til å bære en felles velferdsstat fremover, må vi behandle dem som jobber fulltid, mer rimelig, mener Lars Kolbeinstveit. Illustrasjonsfoto: Ingar Storfjell / Aftenposten

Velferdsstaten bæres av vanlige folk i full stilling som går på arbeid. Hvis det ikke snart blir deres tur, kan oppslutningen om velferdsstaten forvitre.

Se for deg at du bor på Langhus i Nordre Follo kommune. Du jobber turnus og fulltid som sykepleier på Rikshospitalet i Oslo. Lønnen din er relativt god, men det er for dyrt å bo nærmere jobb. Når du sitter på et (forsinket) tog inn mot Oslo før du haster mot trikk eller T-bane opp mot jobb, rekker du ikke hente kaffe før morgenmøtet.

Du må løpe ekstra i dag også fordi vikar ikke er å oppdrive, og kollegaen din er nok en gang sykemeldt – denne gangen en hel måned. Du kan trøste deg med at vedkommende får utbetalt det samme som deg. Hun sparer til og med reiseutgifter - de 1806 kronene som månedskortet koster.

Du og kollegaen din har snakket litt om at dere skulle ønske dere kunne følge opp barna bedre. Å jobbe turnus og følge opp barn er ikke alltid like enkelt, men arbeidsetikken din er ganske sterk, og en sykemelding sitter langt inne.

Mistanken om kollegaen din ikke egentlig trenger en måneds sykemelding, gnager, men du vet jo ikke. Og med hvilken rett kan du dømme andre?

Du blir bedt om å jobbe overtid, men du må dessverre si nei. Mannen din jobber turnus i politiet, og du må derfor hjem til familien. Kollegaen din i 50 prosent stilling takker imidlertid ja. Hun gliser, for snart venter det overtidsbetaling fra første time selv om man har deltidsstilling. Det har en EU-dom sagt.

Mannen til kollegaen med 50 prosents stilling jobber i PR-byrå, har mulighet for hjemmekontor, kan skysse barn til fritidsaktiviteter og hjelpe med lekser. Han er de siste årene blitt partner og har tjent godt på å hjelpe fornybarbransjen med lobbyisme på Stortinget.

De bor i Ullevål Hageby, og hun kan gå til jobb. Grunnen til at hun ikke jobber fulltid, irriterer deg, men du sier ingenting fordi du forstår det også. Hun opptrer bare rasjonelt – i tråd med den såkalte egeninteressen.

Illustrerer urimeligheter

Historien om sykepleieren fra Langhus illustrerer urimeligheter i den norske modellen. At fagorganiserte i relativt høy grad stemmer borgerlig, kan kanskje ha sammenheng med dette. De kjenner seg muligens ikke igjen i fortellingene fra fagforeningene og deres venner i presse eller politikk, som stadig gjentar at høyresiden uttrykker mistillit mot sykemeldte, eller ikke tar ufrivillig deltid på alvor.

Kanskje sykepleieren fra Langhus gjerne skulle reist til jobb sjeldnere og hatt en annen turnus. Hun har lest artikler om at vi bruker arbeidskraften dårlig i norsk helsevesen, og at hun kanskje kunne tjent mer med andre ordninger, men på forrige tillitsvalgtmøte valgte hun å tie. De ivrige og røde snakker så mye.

Det er for øvrig en myte at mange i Norge jobber ufrivillig deltid. Det er også rimelig at arbeidstagere må ha jobbet fulltid før overtidsbetaling starter.

Det handler om rettferdighet og incentiver

Nevnte EU-dom har ført til at regjeringen har satt ned en partssammensatt arbeidsgruppe som skal levere en rapport i september i år. I mandatet står det blant annet at det er «viktig å analysere dommen på en grundig måte, utrede handlingsrommet og vurdere behovet for endringer i regelverket. Ulike løsninger må vurderes grundig, og økonomiske konsekvenser og effekten på arbeidsmarkedet og arbeidstilbudet undersøkes».

Den moderate delen av LO og Arbeiderpartiet bruker i hovedsak å støtte nyordninger fra EU fordi EØS-avtalen tjener norske arbeidsplasser. Denne dommen vil ikke nødvendigvis tjene norske interesser. Vi får håpe arbeidsgruppen ser urettferdigheten for heltidsansatte og de negative konsekvensene det kan ha for arbeidstilbud og norsk velferd. I mandatet står det også at arbeidsgruppen skal «analysere dommen og utrede handlingsrommet etter EØS-retten.»

Debatten om sykepenger er annerledes, men har også noen likhetstrekk fordi det handler om rettferdighet og incentivene til arbeid. Det er ikke på grunn av sykepengeordningen folk jobber. Det er de som faktisk arbeider, som sørger for at vi kan holde oss med en svært raus sykepengeordning. Den koster skattebetalerne ca. 65 milliarder kroner i året.

Et vanlig argument mot kutt er at det ikke vil gjøre folk friskere. Det kan være noe sant i det, men den primære grunnen til at vi bør kutte i sykepengene er ikke å få ned fraværet, selv om det nok vil hjelpe. Kutt vil gjøre sykepengeordningen mer rettferdig og balansere ansvaret for sykefravær på en rimeligere måte.

Rødt snur saken på hodet

Mange av oss er heldige og jobber fulltid gjennom et langt liv uten særlig med sykefravær. Er vi enda heldigere, slipper vi noe særlig med tid på arbeidsledighetstrygd. Skulle ulykken likevel ramme oss, passer fellesskapet, i form av velferdsstaten, på oss med gode, men skjevt innrettede inntektssikringer. Arbeidsledige får om lag 62,5 prosent av tidligere lønn (opp til 6G). En sykemeldt får full lønn (opp til 6G). Mange har tilleggsordninger som dekker sykepenger over 6G.

Denne skjevheten er urimelig. Det er viktig med inntektssikring, men om det offentlige begynner å betale for eksempel 80 prosent til sykemeldte, er vi bedre sikret enn mot ledighet. Kuttet kan finansiere lavere skatt på arbeid. Det gir bedre incentiver til arbeid og styrker familiers mulighet til å ta ansvar for egne liv – også hvis vi skulle bli syke.

Vi vil fortsatt ha en svært raus velferdsstat, selv om Rødt hevder at slike politiske tanker har «arbeidsfolk til hovedfiende». Rødt snur saken på hodet. Arbeidsfolk er de som faktisk arbeider.

Rødt er for radikalt og ensidig. De snakker nesten bare om dem som av ulike, og ofte legitime, grunner ikke jobber. Disse skal vi ta vare på i Norge. Men hvis vi ikke bryr oss mer om dem som faktisk jobber, svekkes velferdsstatens økonomiske og moralske grunnlag.

Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) er kjent for å snakke om at kvinner ut i arbeidslivet har betydd mer for norsk velstand og velferd enn oljen. Og at vi ikke kan pumpe sykepleiere opp av Nordsjøen.

Skal vi ha nok arbeid til å bære en felles velferdsstat fremover, må vi behandle sykepleieren fra Langhus og andre som jobber fulltid, mer rimelig.