Vedum og kjærligheten

Trygve Slagsvold Vedum forsøker å gjøre EU-saken til et spørsmål om å være «glad i» Norge. Som så ofte når man vil fange inn og definere kjærligheten, går det galt.

REPLIKK: – Vedum fremstiller seg som mer naiv enn han er, skriver Håvard Syvertsen. Foto: Naina Helén Jåma / VG

Torsdag 17. april kl. 16:39

<-HÅVARD SYVERTSEN

forfatter

Ifølge Vedum blir hans stadige utsagn om at han er så glad i Norge møtt med ironi og latterliggjøring, ja, han lurer på hvorfor «mange politikere» mener det er latterlig å si at han er glad i Norge.

Her er det grunn til å tro at Vedum framstiller seg selv som mer naiv enn han er.

En dreven politiker som Vedum vet selvfølgelig at det, når han i en debatt bruker det at han «er så glad i Norge» som et argument, ligger implisitt i utsagnet at de som mener noe annet enn ham er mindre glad i Norge.

Et slikt innsyn i sine motdebattanters følelsesliv har ikke Vedum, og det vet selvfølgelig både han og motdebattantene.

Men hva skal man si til slike skjulte, invaderende «argumenter» annet enn å trekke på smilebåndet?

Vedum bruker USA, med den skremmende, autoritære utviklingen som finner sted der, som et skrekkeksempel på hva EU-tilhengerne vil styre mot.

Her overser Vedum beleilig nok (for ham) den sentrale motsetningen verden nå befinner seg og som har blitt enda mer akutt etter Trumps maktovertakelse i USA.

Den avgjørende motsetningen i den verden vi nå lever i går ikke lenger mellom høyre og venstre i politikken, men mellom autokrati og demokrati.

Trump er i ferd med å gjøre USA til et autoritært land der vanlige folks rettssikkerhet trues mens tech-milliardærene og andre oligarker kan skalte og valte som de vil.

I den verdenen blir EU, fundamentert som organisasjonen er på demokrati, menneskerettigheter og rettsstat, viktigere som motkraft for hver dag som går og for hvert nytt, demokratiundergravende utspill fra Trump.

Å være glad i Norge kan også være å ville bidra til og styrke dette demokratiske fellesskapet.

I en annen optikk enn Vedums, er det ikke nødvendigvis en kjærlighetserklæring til Norge å stå og ruse dieselbilen sin på Tøyen i Oslo i valgkampen.

Det kan også oppfattes som en kjærlighetserklæring til 1950-tallet, den gangen vi slapp å bekymre oss over klimaendringer og svevestøv, den gangen USA var en forutsigbar alliert, varmt støttet av Senterpartiet.

Sånn er det ikke lenger, og uansett hvor mye Vedum og Sp svartmaler EU, kommer ikke den verdenen tilbake.

Ursula von der Leyen har neppe vært på Stange, skriver Vedum. Det har han nok rett i.

Men klimakrisen lar seg ikke løse i kommunestyret på Stange og uansett hvor demokratisk innstilte de som sitter der er, kan de ikke møte truslene mot demokratiet fra mektige aktører som Russland og USA.

Derimot er det ingenting i veien for at Stange kunne hatt en representant i EU-parlamentet, for eksempel valgt inn fra Senterpartiets liste, om vi hadde vært EU-medlemmer.

Da kunne den representanten påvirket de beslutningene som uansett angår oss, enten vi er medlemmer eller ikke.

Men det vil ikke Vedum og Senterpartiet. Hvorfor dette demokratiske underskuddet ikke opptar Vedum, vet jeg ikke.

ALDRI PÅ STANGE: EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen. Foto: Espen Rasmussen / VG

EU-saken handler altså ikke om «å være glad i Norge».

Den handler om forståelsen av den verden vi lever i. Det finnes ikke en verden der EU ikke eksisterer og spiller en rolle. Heldigvis, vil mange av oss mene, men kanskje ikke Vedum.

Det betyr ikke at noen av oss er mer eller mindre glad i Norge, det betyr at vi ser verden forskjellig.

Så kanskje det er på tide å legge kjærligheten som «argument» til side?

«Kjærligheten skryter ikke, er ikke hovmodig, den søker ikke sitt eget», skriver som kjent Paulus i 1. korinterbrev.

Men han hadde nok heller ikke vært på Stange.