Vår groteske tidsalder

3 weeks ago 16



Bilde av ASLAK NOREASLAK NORE

forfatter

Klassisk dødsing går i all enkelhet på å kaste seg vannrett ut i X-form i lufta, før man krøker seg sammen i reka rett før man treffer vannoverflaten.

Sporten ble angivelig oppfunnet på Frognerbadet på syttitallet. Dødsing var kjent da jeg vokste opp i Oslo i nittiårene. De tøffeste dødset fra tiern eller Pantern-klippene på Bygdøy for å imponere jentene.

Da jeg noen år senere hørte at noen gamle bekjente fra Oslo Vest hadde startet «Det internasjonale dødseforbundet» og skulle arrangere «VM» på Frognerbadet, tenkte jeg at det var et nostalgisk vink til nittitallet. Få utenfor bygrensen ante hva sporten var.

Nettet endret alt. Med et mobilkamera og en konto i sosiale medier kunne hvem som helst kringkaste sporten til hele verden.

Dødsing passet TikTok-algoritmene til generasjon Z perfekt: På noen sekunder kunne man fange et spektakulært hopp og en splashlanding som fikk de uinnvidde til å lure på om dødserne hadde slått seg helseløse.

Dødsingen spredte seg utover Norge og etter hvert til land som USA, Sveits og Frankrike. Hoppene ble høyere: 20 meter, 30 meter, 40 meter, før en ung franskmann ved navn Côme Girardot forleden knuste verdensrekorden med en døds fra 44,3 meter.

Jeg tror utviklingen er et slående bilde på en verden som fremstår stadig mer ekstrem og ute av bane.

At våghalser utfordrer skjebnen, er like gammelt som menneskeheten. Men der femten meter tidligere var ansett som grensen for en døds, er listen nå lagt tre ganger så høyt.

 Ruud, Vidar / NTB scanpixVÅR TID: – Dødsing passet TikTok-algoritmene til generasjon Z perfekt. Her fra Frognerbadet i 2017. Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

Virkeligheten i 2024 følger samme mønster. Den forstørrer alle menneskelige egenskaper og sosiale fenomener. De vågale blir modigere, krigene blir farligere, truslene mer eksistensielle.

Når jeg ser hva vi snakker om på 2020-tallet, blir jeg faktisk slått av hvor like temaene er dem vi diskuterte da jeg var ung rundt år 2000. Også vi vokste opp i skyggen av en epokegjørende krig øst i Europa, der et modig folk (de bosniske muslimene) kjempet for frihet mot en tyrannisk og fascistoid overmakt (Milosevic-regimet).

Den gang som nå var det trøbbel i Midtøsten, med krigshandlinger på den libanesiske grensen, terror og gjengjeldelse i Israel-Palestina, og målrettede henrettelser av Hamas-ledere.

I Europa var vi sterkt bekymret for ytre høyres politiske fremganger, og for ekstremistiske understrømmer på amerikansk høyreside. En og annen visjonær kunne til og med snakke om kunstig intelligens på nachspiel. Og bakom lå frykten for klimaendringer.

Eller ta Kongehuset – alle nordmenns kilde til slarv og sladder. En alenemor med utagerende fortid som skulle gifte seg med kronprinsen, prinsesse Märtha Louise som hadde forelsket seg i en unorsk eksentriker.

Det kjentes sprøtt, som om vi levde i en spesielt kaotisk og normoppløsende epoke.

 EPA / AFP / NTBHISTORIENS SPOR: – Også vi vokste opp i skyggen av en epokegjørende krig øst i Europa, der et modig folk kjempet for frihet mot en tyrannisk og fascistoid overmakt (her ved serbernes president Slobodan Milosevic). Foto: EPA / AFP / NTB

Dere skjønner helt sikkert hvor jeg vil med dette. Lite er nytt, menneskenaturen er som før, men alt føles likevel annerledes. Når jeg ser på mennesker og hendelser som definerer 2020-tallet, er det som alt er groteske karikaturer av det som engang var.

For tenk om en tidsreisende fra fremtiden skulle fortalt oss studenter rundt millennium at neste gang storkrigen kom til Europa, ville den komme med frykt for invasjon østfra og trusler om kjernefysisk ragnarok.

Tenk om de hadde fortalt folkene på hver side av muren i Midtøsten at neste gang ville Hamas ikke nøye seg med å sprenge en buss, men å invadere Israel, og at de påfølgende palestinske tapstallene ikke ville være 1800 døde, men 40.000.

Historien gjentar seg – på steroider.

Ja, se på de endeløse eksessene rundt oss på alle kanter. At vår generasjons skandalemakere i kongefamilien ikke består av en høflig dandy, men en forrykt amerikansk sjaman og en fortapt sønn siktet for en serie forhold som kan gi flere år i fengsel.

Eller viktigere, at den tapende amerikanske presidenten nektet å akseptere valgresultatet, hisset opp en mobb som stormet Capitol og ble belønnet med ny nominasjon og kanskje – trolig – retur til det hvite hus.

 DAVID MUSE / EPA / NTBEKSTREMT UTTRYKK: – Trump har intuitivt skjønt det samme som våghalsene på nettet: For å lykkes i 2024 må du dødse fra stor høyde. Foto: DAVID MUSE / EPA / NTB

Donald Trump er både et resultat av, og det fremste uttrykket for vår ekstreme tidsalder. At tech-mogulene i Silicon Valley – med sin tro på kunstig intelligens, interplanetariske reiser og evig liv – har kommet med på MAGA-laget, er bare rett og rimelig.

Det unike med MAGA er stilen: Moderasjon er fremmedord, alt er ekstremt. Trump har intuitivt skjønt det samme som våghalsene på nettet: For å lykkes i 2024 må du dødse fra stor høyde. Logisk nok er Elon Musk også fan av den norske dødseren Ken Stornes.

I svake øyeblikk, der jeg skroller nettet apatisk etter ekstremsport og ragebaits, skjønner jeg hvorfor Trumps ekstremiteter appellerer, særlig til unge menn.

MAGA-bevegelsen er et spetakkel av show, ytterliggående høyrepopulisme og – det tror jeg mange nordmenn ikke skjønner – et forståelig raseri mot den krigshissende og nepotistiske amerikanske eliten som tradisjonelt har dominert politikk og media.

Forståelig kanskje, men ikke mindre farlig av den grunn.

Noen ganger har jeg bare lyst til å trekke ut kontakten til verden. For hvordan skal dette gå?

Jeg tenker ikke mest på fascismens eventuelle tilbakekomst, men noe enda mer grunnleggende. Uansett overbevisning er vi fanget i en verden som dyrker det ytterliggående, ekstreme og groteske.

Som om vi alle er passasjerer på en akselererende karusell, som er umulig å hoppe av. Verden har blitt et groteskmaleri.

Det heter ikke dødsing uten grunn. Alle som har mageplasket fra femmeteren, kan trolig forestille seg hvordan det vil kjennes hvis høyden er 40 meter. Det er lett å falle ned i håpløsheten og tenke at verden selv styrer mot et mageplask fra ukjent høyde.

Kanskje gir lærdommen til de beste dødserne en strime av håp.

De har skjønt at hvis beina bryter vannet på samme tid som man slår nevene mot overflaten med hodet trukket inn, da kan man trolig overleve høyere fall enn hvis man lander med beina først.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.
Read Entire Article