«Var det en utenlandsk?»

Det er et spørsmål jeg har lagt merke til når kriminelle handlinger omtales i media. Vi har nok alle lest det i kommentarfelt, eller hørt det bli sagt høyt.

Som om bakgrunn, hudfarge eller religion automatisk kan forklare vold og ondskap. Det er en farlig og feilslått antakelse.

Jeg blir oppriktig trist – og frustrert – når jeg ser hvor lett mennesker dømmes ut fra det ytre. Hudfarge og opprinnelse blir brukt som målestokk for moral. I noen tilfeller er spørsmålet åpenbart rasistisk, rettet direkte mot hudfarge. I andre tilfeller viser det til kultur eller religion – ofte med et blikk mot ikke-vestlige bakgrunner, og spesielt islam.

Det er mange som er kritiske til religion, og religionskritikk i seg selv er ikke problemet. Problemet oppstår når man slutter å se enkeltmennesker, og i stedet generaliserer. Det finnes en enorm variasjon i hvordan tro og religion praktiseres. Noen som er oppvokst i et konservativt kristent miljø er ikke nødvendigvis imot homofili. Og en person fra Iran er ikke nødvendigvis praktiserende muslim. Vi må slutte å trekke slutninger basert på navn, utseende eller hvor man kommer fra.

Jeg tenker ofte på min egen datter, som har noe pakistansk bakgrunn. Tanken på at hun kan vokse opp og bli møtt med dømmende blikk eller kommentarer på grunn av sitt utseende eller navn – uten at noen kjenner henne – gjør vondt.

Fordommer skaper avstand. Vi må ta et oppgjør med tankemønstre som aldri burde vært akseptert. Hudfarge, etnisitet eller religion forklarer ikke kriminalitet. «Hvite nordmenn» begår også vold, overgrep og drap. Ingen religionstilhørighet, hudfarge eller nasjonalitet gir immunitet mot dårlige handlinger og direkte ondskap.

Et godt eksempel: 22. juli 2011. Mange «visste» at det var en muslim som sto bak bomben ved Regjeringskvartalet. Men gjerningsmannen var ingen muslim. Han var hvit. Han var etnisk norsk.

Det er på tide at enkelte slutter å tenke så forenklet og begynner å se hverandre som det vi er: mennesker!