Våknet til en ny verden

– Jeg har alltid vært glad i fart og spenning. Hva er det man kaller det? ... En adrenalinjunkie?

NRK møter Iselin Hesselberg hjemme i Bærum. Utenfor huset er det umiddelbar nærhet til skiløyper og turområder, men i lang tid har 27-åringen følt seg fanget i eget hjem – mot sin vilje.

Iselin har alltid vært veldig aktiv. Som barn var hun uredd. Kanskje i overkant. Hun ble ofte sett med gips rundt det ene beinet eller armen.

Hun drev med håndball og friski, men som voksen fant hun sin store lidenskap: motorsport.

Den dramatiske mandagen

Ved siden av jobben som rørlegger brukte hun all fritiden på motocross, bilcross, rallycross, og til sist: drifting.

Men for snart tre år siden ble livet snudd på hodet:

Hun våkner klokka seks denne mandagen. Hun skal på jobb.

Alt hun ser er utydelig og tåkete, men hun tenker at det bare skyldes trøtthet.

I dusjen klarer hun ikke å se forskjell på sjampo og balsam.

Kanskje burde hun forstått alvoret der og da, men det var akkurat som hjernen lurte henne.

Hun kjenner sitt eget hjem så godt at det er som om hun ser – selv om hun egentlig ikke gjør det.

Hun finner noen øyedråper. Det er antakelig pollenallergi. Arbeidsbuksa og bilnøkkelen finner hun også. Klar for å starte arbeidsdagen som rørlegger.

Det er først da hun innser det:

«Jeg kan jo ikke kjøre. Jeg ser ingenting»

Hun forsto at noe var galt, men det tok flere måneder før Iselin ble klar over omfanget av hva som hadde skjedd med henne.

Ble erklært blind

På sykehuset trodde legene først at hun bare hadde tåkesyn, og at det ville gå over av seg selv. Men det gjorde det ikke. Etter flere måneder i uvisshet, uten at synet ble noe bedre, ble Iselin sendt til nye undersøkelser på flere forskjellige sykehus.

Til slutt kom konklusjonen:

Iselin er så svaksynt at hun defineres som blind. Og synet vil ikke komme tilbake.

– Det er vanligst å miste synes når man er godt oppe i årene. Det er heldigvis ikke vanlig for unge, men vi ser at det er noen som mister synet hvert år i yngre alder også. Da blir det ofte større forandringer i livet, fordi man gjerne har utdanning, familie eller jobb og store valg man skal ta, sier forbundsleder i Norges Blindeforbund Terje André Olsen til NRK.

– Gråt i fire-fem timer

Sjokket var enormt. Det hadde gått fem-seks måneder siden hun våknet med problemer med synet. Beskjeden om at tilstanden var varig, var ikke til å fatte. Hun følte seg først nummen og apatisk. Ikke sint eller lei seg, men likegyldig.

Først da hun en dag knuste et glass på kjøkkengulvet, slo alle følelsene inn. Hun hadde ikke sjans til å plukke opp glasskårene.

– Selv kunne jeg gått inn med sko eller tøfler, men jeg hadde jo hunden der også. Så jeg låste meg inne i stua med hunden og ringte mamma. Da kom det: Jeg bare gråt, gråt og gråt. Jeg gråt i ett sett i fire-fem timer. Det var nok da jeg innså at jeg var så dårlig, og jeg hadde holdt det inne så lenge.

Hvorfor Iselin Hesselberg mistet synet, opplever hun at hun ikke har fått et tydelig svar på. I arbeidet med denne saken har NRK forsøkt å få en forklaring fra Bærum sykehus.

Hesselberg har gitt fritak fra taushetsplikten, men NRK har likevel ikke fått en uttalelse fra sykehuset.

Fant ny lidenskap i idretten

Men selv om hun er definert som blind, betyr ikke at hun ikke ser noe.

– Du vet sånn frostet glass på dusjdører? Det er som å se gjennom det. Alt er konstant tåke, og jeg har ikke noe skarpsyn.

0,03 i visus innebærer at Iselin kan se lys og skygger. I sitt eget hjem – som hun kjenner så godt – kan hun fint finne frem. Hun vet at den skyggen er et bord, og en annen er en stol. Men på ukjente steder er det umulig for å henne å navigere seg frem på egen hånd.

Iselin legger ikke skjul på at hun har hatt det tøft. Det første året som blind var tungt. Hun kom seg sjelden ut i aktivitet og var for det meste hjemme i leiligheten sin.

Men i dag er Iselin i godt humør og ved godt mot. For snart to år siden fant hun en ny hobby, som etter vært har blitt mer enn bare en hobby.

Hun har begynt med para-skiskyting.

– Du ble blind og startet med skiskyting. Det høres jo litt rart ut?

– He-he, ja. Vi skyter ikke med ekte våpen, da. Vi bruker et optisk våpen som bruker lydsignaler slik at vi kan sikte. Alt er elektrisk, og man har øreklokker på hodet. Jo nærmere vi kommer blinken, jo høyere og mer intens blir lyden. I stedet for synet bruker vi hørselen for å treffe, forteller Iselin.

Det ser ved første øyekast ut som om vanlig skiskyting

Men i para-skiskyting bruker utøverne et digitalt våpen

En maskin oppfatter hvor hun sikter og lager høyere og mer intens lyd jo nærmere hun er midten av blinken

Når hun treffer, lager maskinen en lyd og blinken lyser grønt

I løypen får hun hjelp av ledsager

Via Blindeforbundet møtte hun Jens Schjerven, som fikk henne til å prøve det optiske våpenet. Iselin hadde et åpenbart talent for skyting, og hun ble inspirert til å fortsette.

Nå har hun holdt på med para-skiskyting i nesten to år. Gjennom sporten har hun fått tilbake følelsen som hun tidligere fikk i motorsporten.

– Å kjøre bil på Rudskogen og å kjøre ned en liten bakke på rulleski, det er to veldig forskjellige ting og gir forskjellige former for adrenalin. Men samtidig ... det har gitt meg stor mestringsfølelse og fylt behovet for adrenalin. Når jeg får det inn i livet mitt igjen, er det som jeg får litt normalitet tilbake.

– Jeg synes jo det er kjempefint når man finner ut hvordan man kan drive med hobby og idrett som blind. Det er alltid viktig å ha noe å jobbe mot og ha noen mål. Og så er det jo sånn at mye av det man har av interesse for sitter i hodet og ikke i øynene, sier Olsen fra blindeforbundet.

En fremtidig paralympics-deltaker?

Skiskytterforbundet ser på Iselin som et talent for fremtiden, en mulig deltaker i paralympics om noen år.

Takket være sponsorer har Iselin fått en støtte på 150.000 kroner. Det gir henne mulighet til å trene para-skiskyting én gang i uka med ledsager.

– Det blir veldig spennende nå som hun har begynt å trene ukentlig. Akkurat nå er Iselin en nybegynner, men hun har talentet. Og hver gang jeg treffer henne, er hun blitt bedre. Hun kan bli så god som hun vil, sier Schjerven.

Selv om det viktigste for Iselin er at hun har funnet en aktivitet som hun liker å drive med, har hun ambisjoner for fremtiden som para-skiskytter.

– Jeg vil bli god. Jeg var en standard «på fjellet i påsken-nordmann» på ski før. Selv om jeg ser dårlig, så vet jeg at det er mulig å bli god på ski. Jeg har møtt andre som ikke ser, som er racere på ski. Og det har jeg lyst til å bli, sier hun.