Utviklingen i kraftmarkedet de siste årene har vært en velsignelse for AS Norge

Hvis utgangspunktet er «Norway first», er det uklokt å koble oss av kraftsamarbeidet, skriver Dag Ove Skjold. Illustrasjonsfoto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

Fremstillingen av Norge som et offer for utenlandske interesser sprekker fort i møte med dagslys.

Det er interessant å se hvordan noen virkelighetsbeskrivelser kan få feste seg i offentligheten, selv om de er både misvisende og direkte feil. Slik er nå en gang verden.

Men det blir et problem når det dreier seg om kritiske samfunnsspørsmål, og i så måte er den pågående kraft- og strømprisdebatten et særdeles dagsaktuelt eksempel.

Her har følgende fortelling fått feste seg:

1. Gjennom AcerAcerAcer er et EU-byrå for samarbeid mellom energireguleringsmyndighetene i EU. Byrået spiller en nøkkelrolle i integreringen av elektrisitet og naturgass innen EU. Kilde: Store norske leksikon-deltagelse, avtaler og utenlandsforbindelser har vi gitt fra oss kontrollen over strømforsyningen til utenlandske krefter. Disse skor seg på våre verdifulle vannkraftressurser og gjør oss til et underbruk av EU og europeiske stormakter.
2. Ved å ta «nasjonal kontroll», det vil si å bryte krafthandelsvirksomheten med EU og naboland og innføre politisk fastsatte makspriser, vil vi straks ha nok og billig strøm til alle formål.

Realiteten er at slike koloni- og husmannsmetaforer gir et temmelig fordreid bilde av sakene. Om vi holder oss til økonomiske målestokker, hvilket er naturlig i denne sammenhengen, har de siste årenes kraftmarkedssituasjon velsignet AS Norge. Som samfunn er vi blitt rikere, ikke fattigere, og det har faktisk delvis skjedd på omverdenens regning.

Norge er ikke et offer

La det være sagt med én gang: Det er fullt forståelig at mange er opprørt over at strømmen er blitt dyrere. En særlig tanke bør gå til bedriftene, som ikke har kunnet dra nytte av verdens rauseste strømstøtteordning. Det er også forståelig at mange ser kritisk på utenlandsforbindelsene, for det er ingen tvil om at disse har bidratt en del til de siste årenes høye priser.

Men fremstillingen av nasjonen Norge som et offer for utenlandske interesser sprekker fort i møte med dagslys. For hvor havner verdiskapingen fra norsk kraftproduksjon? Vel, den havner i liten grad i utlandet.

I 1990 var Norge blant de første landene i verden som innførte markedsbasert kraftomsetning. Det skjedde under Senterpartiets olje- og energiminister Eivind Reiten. Resten av Europa kom nølende etter først mot slutten av tiåret, med et visst unntak for Storbritannia.

På ett viktig punkt har imidlertid norske politikere klokt valgt en annen vei enn de fleste andre europeiske land: De har ikke åpnet for noen større privatisering av sektoren. Resultatet er at staten og kommunene fremdeles eier henholdsvis ca. 35 og 55 prosent av kraftproduksjonen, eller samlet vel 90 prosent.

Dreier seg om store verdier

Hva betyr så det? Jo, at strømregningene vi betaler, nesten utelukkende havner i kassene til norske statlige og kommunalt eide kraftselskaper. De sender i sin tur ganske mye videre til eierne, altså staten og de over 200 kommunene som eier vannkraft (veldig mange av dem i distriktene).

Til slutt ender pengene opp i det store fellesskapet i form av statlige og lokale velferdsgoder.

Det dreier seg om virkelig store verdier. Ta kraftselskapet Hafslund, som Oslo kommune eier fullt ut. Hafslund har tjent ufattelig gode penger de siste årene, til stor glede for eieren. I 2022 og 2023 alene kunne Oslo-politikerne ta ut nærmere fem milliarder sårt tiltrengte kroner i utbytte.

Kontrasten er stor til tiden før prisgaloppen. I 2019 anbefalte for eksempel Hafslund-ledelsen null kroner i utbytte på grunn av svært lave strømpriser og svak inntjening.

Bildet er stort sett det samme over hele landet. I kommuner med krafteierskap har politikere over hele partispekteret siden 2021 kunnet smøre budsjettene med stigende kraftutbytter. Til å begynne med la man faktisk ikke skjul på dette.

Vinteren 2021 fortalte eksempelvis ordfører Mariann Skotte (Sp) i kraftkommunen Lesja til NRK at hun var glad for kjærkomne ekstra millioner til lokalsamfunnet. Lesja kommune eier kraftselskapet AS Eidefoss sammen med fire nabokommuner. Senere har disse, som de fleste andre kraftkommuner, fått enda flere årlige ekstramillioner.

Lønnsomme kabler

Det er riktig, som mange kritiske røster har påpekt, at prisøkningene her hjemme et stykke på vei må tilskrives utenlandsforbindelsene. Kabelhandelen er komplisert å få grep om. Poenget er at norske selskaper i stor grad innkasserer gevinsten fra prisstigningen, naturligvis også den som skyldes såkalt prissmitte utenfra. Ser vi på eksporten, blir oppsiden faktisk enda tydeligere.

Sammenhengen er ikke veldig komplisert. Prisøkningene i de andre endene av kablene våre skyldes hovedsakelig at produksjonskostnadene skjøt i været på grunn av prishoppet på naturgass i kjølvannet av krigen i Ukraina.

I land vi har kabler til, som Storbritannia og Nederland, er naturgass den viktigste energikilden. Gasskraft settes særlig inn når det mangler annen produksjonskapasitet som vind og sol. Høyere produksjonskostnader har nødvendigvis presset strømprisen opp.

I Norge har ikke produsentene stått overfor slike kostnadsøkninger, fordi strøm her til lands produseres nesten utelukkende med vannkraft. Og vann er jo i prinsippet gratis. Prisgaloppene har de derimot vært med på hele veien. For norske produsenter gir dermed enhver prisstigning, litt forenklet, nesten ren profitt.

I de andre endene av kablene er man stort sett ganske langt unna slike avkastningsnivåer.

Det handler om fordeling

Om utgangspunktet er «Norway first», er det derfor uklokt å koble oss av kraftsamarbeidet. Debatten bør virkelig handle om fordelingen av den store verdiskapingen, og hvem den skal komme til gode. Av plasshensyn holder jeg andre aspekter som forsyningssikkerhet, klima, internasjonal alliansebygging, solidaritet osv. utenfor.

Her har staten allerede tatt store grep, ikke minst gjennom beskatning og strømstøtteordninger til husholdningene. Det er naturligvis også fullt mulig å tenke seg kompensasjonsordninger til næringslivet. Ja, myndighetene står nærmest helt fritt til å sette inn tiltak for å avlaste norske forbrukere og i bred forstand til å løse uønskede nasjonale fordelingseffekter.

Det vi derimot må slutte med, er å fremstille oss som ofre for utenlandske krefter og interesser. Men hvem vet, kanskje er noen ute etter å høste politisk gevinst på å mane frem et slikt verdensbilde?