Ut av skapet

Han tok et oppgjør med Trump. In English. Han var stolt med Pride-flagg. Han vil forhandle med Støre og smile mer til velgerne.

Det var som om partileder Arild Hermstad åpnet landsmøtet til et parti som var kommet ut av skapet.

MDG har brukt fire år på å finne ut av det med seg selv. Det har handlet om å lære av egne feil. Så nå handler det om å unngå å gjøre nye.

For krasse. For ultimative. For mye dommedagsbudskap. Uten svar om hvem de støtter som statsminister - som tross alt er av betydning for noen velgere å få avklare.

MDGs radikale, kompromissløse stil har tiltrukket seg en menighet, men utvilsomt også støtt fra seg mange. Kanskje nok til at partiet var 1721 stemmer på feil side av sperregrensen i 2021.

• Nyhetssak: MDGs «havarirapport»: Vi ble for krasse

Ny profil

Fire år senere er det et annet budskap Hermstad kommer ut av skapet med. Partiet beholder sjelen, men profilen er ny:

MDG vil kunne samarbeide med en regjering og vil forhandle med Støre først.

MDG vil være en tydelig motvekt til ytre høyre.

Det er et tydeligere budskap enn blokkuavhengighet og ultimatum. Nå vender MDG ryggen til høyresiden fordi Frp er blitt for store.

Miljø-, natur- og klimapartiet MDG vil ikke bare snakke om tiden etter oljealderen og minke naturtapet. MDG vil heise omfordelingspolitikk som et tredje hovedtema i valgkampen. Konkrete saker som økning og skattlegging av barnetrygden og nasjonalt månedskort for kollektivtrafikk.

I oljepolitikken har MDG en mer helhetlig, langsiktig plan for oljeutfasing - ikke lenger èn konkret sluttdato.

Som svar på dommedagskritikken er det det positivt vinklede "Det er mulig"-budskapet (MDGs kursivering) som er rebrandingens overbyggende slogan. Partiet som har vært kjent for problembeskrivelsen, skal snakke tydeligere om løsninger.

Ny vei til målet, nye politiske tiltak og nytt kjernebudskap.

Men hovedskillelinjen er ikke ny, den er bare mye tydeligere i Hermstads budskap. MDG er ikke bare trygge på hva de er, men vel så mye hva det IKKE er.

MDG er woke og stolte! MDG er for pride, trans, klimakamp, solidaritet og EU!

Vi får se om motbakken gir en opptur.

Nå er Trump, Listhaug, økte forsvarsbevilgninger, tøffere kriminalitetspolitikk, mer klimakritikk og bistandskutt i vinden. MDG skal være en svært tydelig motvekt.

Miljøpartiet legger seg på en identitetspolitisk konfliktlinje for å mobilisere.

De husker hvordan bompengevalgkampen i 2019 gav dem medvind. Mens mange kjempet om å finne andre løsninger og være sterkest kritiske til bompenger, ville MDG gi bomringen en klem.

Det funket til sitt bruk den gang.

Kommunestyrevalget det året gav dem 6,8 prosent av stemmene nasjonalt, mer enn 15 prosent i Oslo hvor de ble tredje største parti og gjenvalgt i byrådet.

Vitsen lever videre

MDG er som en vannmelon! Litt grønne på utsiden og veldig masse rødt på innsiden.

Det har vekselvis fungert som en vits og et argument i årevis. Merkelappen er ikke vanskeligere å forstå med ny iinnpakning. Men den er ikke helt på merke. MDG er ikke tradisjonell venstreside.

MDGs statsministervalg, fordelingspolitikk, avgiftsprofil (i klimaets navn) og synet på offentlig sektor gjør det lett å plassere dem som et sentrum-venstre-parti. Men partiet har altså ment å kunne samarbeide til blå side, slik det gjør i Trondheim og flere steder.

MDG fremstår ikke mindre røde etter helgens landsmøte, men vil ikke kalle seg et sosialistisk parti.

De er nemlig mest opptatt av en annen skillelinje enn den mellom venstresiden og høyresiden. Miljøpartiet er opptatt av skillet mellom grønt og grått. Eller konfliktlinjen som kombinerer grønn, alternativ og liberal politikk på den ene siden og tradisjonelle verdier, «autoritær» tilnærming og nasjonal selvstendighet på den andre.

MDG er det motsatte av Frp, KrF og Senterpartiet. Det kan man si om Venstre også, men MDG vil altså støtte en Støre-ledet regjering. SV og Rødt som er på venstresiden er ikke det ivrige EU-partiet som MDG er.

De Grønne er også kritiske til økonomisk vekst som ideal, mer radikalt enn den tradisjonelle venstresiden.

Sliter med tidsånden

Når MDG er tydeligere enn noen gang på hvem de er, er spørsmålet heller om avklaringene kommer for sent.

Timingen for et miljøparti var utvilsomt bedre i årene 2019-2021 da klimasaken hadde en annen kriseforståelse og valør blant velgere og konkurrerende partier.

Den gang forlot mange velgere sine gamle partier og stemte på MDG for å gi klimasaken en stemme og protestere mot partier som over tid ikke hadde gjort nok for å løse klimasaken.

MDG har fortsatt radikal miljø-, natur- og klimapolitikk, bevares. Men de siste ti årene har også de andre partiene justert og gjennomført mye klimapolitikk.

Grunnen til å stemme MDG er kanskje den samme, men grunnen til å forlate et annet parti er vesentlig endret.

Et sentralt spørsmål blir da om MDG har tidsånden på sin side i kampen mot sperregrensen.

Det holder ikke med en skarp profil i spørsmål velgerne ikke synes er like viktige og som kanskje ikke påvirker partivalget, selv om du kan nikke til budskapet.

Drømmen er å endelig bryte sperregrensen og komme på Stortinget med en «ordentlig» stortingsgruppe på minst syv representanter.

Rasmus Hansson ble historisk som partiets første representant på Stortinget i 2013.

I 2017 økte oppslutningen, men ikke stortingsgruppen.

I 2021 fikk partiet 3 representanter, men fortsatt rett under 4 prosents oppslutning.

Akkurat nå virker det som om MDG ikke får oppleve videre vekst ved høstens valg.

Partistrategene mener partiet er bedre rigget enn noen gang hvis man ser på medlemsmassen og aktivitetsnivå.

Ser man på samfunnsdebatten, nyhetsbildet og meningsmålinger er det tøffere enn noen gang for partiet.

Selv om partiets forutsetninger er bedre, er det likevel vanskeligere å lykkes.

MDG har funnet seg selv og maner til et identitetspolitisk oppgjør.

Strategiendring gir for så vidt mening.

Men det spørs om det gjør det for mange nok velgere.