Unge trenger ikke å bli behandlet som et sikkerhetsproblem. De trenger å bli sett som mennesker

Jeg mener det viktigste vi kan gjøre for å forebygge ungdomskriminalitet er å bygge relasjoner, ikke systemer, skriver innsenderen. Foto: Anders Minge

DEBATT: Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun er bekymret for ungdomskriminaliteten og vil bevilge ekstra penger til forebygging i skolen. Som en som selv har vokst opp i Stavanger, deler jeg hennes bekymring, men jeg tror ikke penger alene er svaret.

Og jeg mener heller ikke at løsningen er å sette inn beredskapsteam i skolen. Når barn og unge begår lovbrudd, eller er i risikosonen for å gjøre det, er det lett å tenke at det trengs mer kontroll, mer overvåking, egne team og tiltak rettet mot «problembarna». Men jeg mener det er nettopp denne tilnærmingen som bommer på problemet: mangel på tilstedeværende, trygge voksne i skolehverdagen og etter skoletid.

Jeg mener det viktigste vi kan gjøre for å forebygge ungdomskriminalitet er å bygge relasjoner, ikke systemer. Det handler om lærere og andre voksne som jobber med barn og unge som faktisk har tid og rom til å se elevene. Som møter dem med varme, interesse og trygghet. Som bygger tillit over tid, og som ungdommer tør å åpne seg for, ikke fordi de er en del av et «beredskapsteam», men fordi de er ekte mennesker som bryr seg.

Og viktigst av alt: Når staten nå deler ut millioner til forebygging i kommunene – hvorfor spør de ikke oss. Barna og ungdommene som faktisk bor her, hva vi trenger? Ingen kjenner behovene bedre enn dem det gjelder. Vi trenger ikke tiltak som er designet over hodet på oss. Vi trenger tiltak som er utformet med oss.

Ungdommer trenger ikke å bli behandlet som et sikkerhetsproblem. De trenger å bli sett på som mennesker. De trenger fellesskap, mening og en følelse av at noen faktisk har troen på dem. Jeg håper regjeringen tør å tenke i andre baner. For ungdomskriminalitet kan ikke «bekjempes» den kan forebygges. Gjennom tillit, trygghet og tilhørighet. Og det begynner med relasjoner og evnen til å snakke me barn og ungdom på en effektiv og trygg måte, og ikke minst lytte til oss – ikke budsjetter.