Under pandemien tok smittefrykten overhånd

Over nesten heile verden oppfordret eller tvang myndighetene befolkningen til å bruke munnbind for å bekjempe koronaepidemien, i tråd med anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon (WHO). I USA ble til og med små barn pålagt å bruke munnbind. I noen østlige land, som Japan, var munnbindbruk vanlig fra før.

Noen forskere lovte at utbredt og korrekt bruk av munnbind alene kunne være nok til å stoppe pandemien. Munnbind ble snart et sentralt tiltak mot viruset.

Norge var litt annerledes. Her ble munnbind anbefalt bare i noen perioder og i visse situasjoner innendørs. Enkelte kommuner innførte imidlertid munnbindpåbud med trussel om inntil et halvt år i fengsel for dem som brøt påbudet.

Fortsatt i dag, lenge etter at pandemien var over, anbefaler WHO sterkt at alle over 60 år, altså en milliard mennesker, benytter munnbind innendørs når det ikke er mulig å holde en meters avstand til andre. La oss si at de alle bestemmer seg for å følge rådet og i gjennomsnitt trenger ett munnbind per dag. De brukte munnbindene vil da hver eneste dag utgjøre 4.000 tonn plastavfall.

Munnbind skal virke ved at virus hindres i å komme ut fra eller inn i nese og munn. Bæreren skal dermed beskyttes mot å bli smittet, og hvis han allerede er smittet, skal andre beskyttes mot hans virus. Slike effekter er vist i eksperimenter i laboratorier. Munnbindene kan filtrere bort virus.

Det viktige spørsmålet er likevel om munnbind virker ute blant folk. Blir det mindre smitte? Kan bruk av munnbind utsette tidspunktet for når vi blir smittet med korona neste gang? For å svare på slike spørsmål, trengs eksperimenter der mennesker fordeles med loddtrekning til å bruke eller ikke bruke munnbind en periode før man teller infeksjoner i de to gruppene. De få studiene viser samlet sett at munnbind neppe virker noe særlig mot korona og andre luftveisinfeksjoner. Dette var kjent også før pandemien. Det er faktisk et enormt misforhold mellom hva vitenskapen sier om nytten av munnbind og styrken i myndigheters anbefalinger om bruken av munnbind.

Ulempene ved munnbindbruk er flere. Mange synes bruken er ubehagelig i lengda. Hudirritasjon og hodepine forekommer hos en del brukere. Kostnadene blir store ved utstrakt bruk. Forurensingsproblemet er enormt, både ved oljebruken i produksjonen og i håndteringen av brukte munnbind. Mange munnbind havner i miljøet, etter hvert som mikroplast. Jeg tror den viktigste ulempen oppstår dersom folk tror munnbind er veldig effektive. Da kan vi oppleve at luftveissyke personer, som burde holdt seg hjemme, tar på seg et munnbind og drar på jobben og der kanskje smitter andre.

En helt ny studie utført av dyktige kolleger ved Folkehelseinstituttet kommer neppe til å endre konklusjonene om munnbind. Våren 2023 ble 4647 frivillige personer over hele landet tilfeldig fordelt i to grupper. Den ene gruppa ble bedt om å benytte munnbind i to uker på offentlige steder der de kunne støtte på andre mennesker mens den andre gruppa ble bedt om ikke å bruke munnbind. Alle ble bedt om å ta en koronatest hvis de fikk passende symptomer, og alle besvarte en rekke spørsmål før og etter toukersperioden.

Det viste seg at 1,1 prosent av deltakerne i begge grupper oppga at de hadde fått en positiv koronatest i perioden. 8,9 prosent av deltakerne i munnbindgruppa mot 12,2 prosent i den andre gruppa fortalte at de i den aktuelle perioden fikk symptomer som kunne tyde på en luftveisinfeksjon, en forskjell på 3,2 prosentpoeng. Det tilsvarer at én av 31 munnbindbrukere hadde nytte av munnbindene i perioden.

Hvis munnbind hadde vært virkelig effektive, burde forskjellen mellom gruppene vært større. Jeg tror til og med at selv den beskjedne effekten forskerne målte, kan være feil. Før studien startet, fortalte langt de fleste av deltakerne at de trodde at munnbind reduserte smitterisikoen. Da forskerne analyserte resultatene, viste det seg at munnbindene beskyttet bare dem som trodde at de virket, altså som en slags lykkeamulett. En nærliggende forklaring på studiens hovedresultat er at folk som «trodde på munnbind» og som havnet i munnbindgruppa, i større grad overså, tolket bort eller lot være å si fra om symptomer: «Jeg bruker jo munnbind, og det beskytter meg, så da kan ikke plagene jeg opplever, være luftveisplager, så det er ikke noe å fortelle forskerne om.» Testing av alle deltakerne under og like etter perioden ville ha gitt sikrere resultater.

Da pandemien kom, var det lite kunnskap om effekt av tiltak. Situasjonen er fortsatt altfor dårlig. Gode studier som kan avklare nytten av smitteverntiltak, er dyre og kompliserte, men ikke umulige; det har kollegene ved FHI nå vist.

Føre var-prinsippet tilsier at man ikke skal iverksette et tiltak, som munnbindbruk, dersom tiltaket kan skade befolkningen eller miljøet. Under pandemien tok smittefrykten overhånd, og myndighetene i Norge og de fleste andre land satte prinsippet til side. Noen lands myndigheter framstilte munnbind som viktigere og nyttigere enn det var grunnlag for, antakelig for å sikre oppslutning i befolkningen. Dette førte til sterke diskusjoner og i USA til munnbindbruk etter partipolitiske skillelinjer. Ved bruk av munnbind kunne den enkelte signalisere at man var en god samfunnsborger som trodde på vitenskapen og støttet myndighetenes strenge tiltak mot den fæle pandemien.

Det ga nok noen en god selvfølelse, men påvirket neppe pandemiens forløp.