Kortversjonen
- Margrethe Andersen, en tidligere helsefagarbeider, ble ufør på grunn av fibromyalgi.
- Hun ble med i «Fremtidsforsøket 2034» som frivillig og hjalp til på et sykehjem i Lillestrøm.
- Prosjektet viste at oppgavedeling kan øke omsorgskapasiteten uten flere ansatte.
- Andersen håper flere uføre får lignende muligheter til å være nyttige.
I over 20 år jobbet Andersen som helsefagarbeider. Det var tunge tak, men hun trivdes i jobben.
For fem år siden sa det stopp. Hun ble syk, og fikk påvist fibromyalgi
. Siden har hun vært utenfor arbeidslivet, og er nå ufør.– Jeg hadde nok vært syk lenger uten at jeg visste det selv. Jeg jobbet ofte dobbelt, og hadde mye med hus og unger og mye jobb, sier hun og legger til:
– Jeg tror ikke jeg er alene om å være i helsevesenet og få den smellen.
Så fikk hun en telefon og ble spurt om hun ville være med på et prosjekt.
Fra ufør til frivillig
For på Lillestrøm Bo og Behandlingssenter har de gjennomført et prosjekt kalt «Fremtidsforsøket 2034 ». Gjennom en uke simulerte de en vanlig uke ti år frem i tid.
I 2034 er det potensielt dobbelt så mange flere oppgaver for helsearbeiderne, uten at det er lagt opp til at man skal ha flere ansatte.
Slik treffer eldrebølgen – og personellkrisen
Mangelen på helsepersonell er i 2023 estimert til 13 000 personer.
VG har i en omfattende oversikt dokumentert at mange av landets kommuner sliter med å finne leger, sykepleiere og helsefagarbeidere – og at de heller ikke har nok penger til å ansette flere.
Helseminister Jan Christian Vestre (Ap) har uttalt til VG at vi må «slutte å løse med kompetanse». Han, som flere andre, peker på bedre ansvars- og oppgavedeling som en av tiltakene norsk helsevesen er nødt til å få til om vi ikke skal inn i en langvarig personellkrise.
– I dag bruker vi helsepersonell til mange oppgaver andre personer kunne utført, som ville vært meningsfullt arbeid for andre, og spesielt de som i dag faller utenfor arbeidslivet, sier strategisk digitaliseringsrådgiver Silje Sande.
Hun viser til at det i dag er 650.000 mennesker i Norge som står utenfor arbeidslivet. Derfor tok de kontakt med blant annet Ung i jobb , Kriminalomsorgen og andre steder som har kontakt med personer utenfor vanlig arbeidsliv.
Det var dette prosjektet uføre Margrethe Andersen ble spurt om hun ville bidra til. Gjennom uken jobbet Andersen på kjøkkenet og hjalp til med å forberede måltider og på andre måter avlaste sykepleierne og helsefagarbeiderne.
Økte kapasiteten
Sammen med en rekke andre personer som sykehjemmet kaller «samfunnsressurser», tok hun over flere oppgaver fra helsearbeiderne for å frigjøre tid.
Gjennom forsøket så de, ifølge kommunen og samarbeidspartnerne, at de økte omsorgskapasiteten med 25 prosent uten flere heltidsansatte, men med oppgavedeling med personer utenfor arbeidslivet i uken prosjektet varte.
For Andersen ga det mersmak, og hun har fortsatt å jobbe to ganger tre timer i uken som frivillig på kjøkkenet.
– Det gjør veldig godt. For meg betyr det veldig mye at jeg fremdeles kan gjøre litt. Det er godt å kjenne at man er til nytte, og ikke bare er den syke som går hjemme.
Andersen blir rørt når hun snakker om timene på sykehjemmet.
– Å gi noen smil, og få noen tilbake ... Nei, det er kjempeviktig.
Inger Lise Stensø (82) har vært beboer på sykehjemmet i snart fem år.
– Merker du at de som jobber her har det travelt?
– Ja, jeg ser jo at de flyr beina av seg. Så det nytter ikke å mase for mye altså, ler hun.
Likevel er Stensø tydelig på at hun trives.
– Jeg har hatt det godt siden første dagen her. Og nå skal en pleier ta meg med over gaten her på julekonsert snart. I tillegg får jeg mye besøk av barna mine, forteller hun.
– Håper flere får muligheten
Ettersom Andersen jobbet på sykehjem før hun ble ufør, kjenner hun godt til presset de ansatte står i.
– Det er høyt press i løpet av en arbeidsdag. Men når vi står og hjelper til på kjøkkenet, og det er noen som går og rydder rommene etter pleierne og pasientene, så letter det arbeidsmengden på dem.
I tabellen under kan du se hvor mye døgnprisen
er for en sykehjemsplass koster der du bor – i tillegg til å se hvor mye penger kommunen din bruker på innleie av helsepersonell:– Du får ikke betalt for det du gjør. Hva tenker du om det?
– Jeg tenker at jeg gjør det med glede, for jeg ser hvor viktig det er både for dem og meg.
Andersen drømmer om at tiltakene som er gjort på Lillestrøm kan bli en standard i norsk helsevesen. Hun tror det er flere uføre som henne, som har mulighet til å hjelpe til med noe dersom det blir tilrettelagt for dem.
– Ikke alle kan jobbe åtte til fire. Men mange kan gjøre litt, og hjelpe til der man kan. Alt er bedre enn ingenting, tenker jeg da. Jeg håper flere kan få muligheten til å kjenne at man betyr noe, og er viktig for noen, sier hun.