UD strøk på eksamen i Venezuela. Men det viktigste ligger foran oss.

Nicolas Maduro avbildet i Caracas tidligere i desember. Foto: Cristian Hernandez, AP / NTB

Utenriksdepartementet bør bruke strykkarakteren til å pugge demokratibygging på riktige premisser.

Under Oslo Freedom Forum i 2020 holdt Marianne Hagen, daværende statssekretær i Utenriksdepartementet (UD), en åpningstale om demokratiets betydning. Hun fordømte med harde ord valgfusket i det som da på norsk het Hviterussland.

Kun ett år tidligere, i 2019, inntok UD derimot en helt annen posisjon overfor det autoritære regimet i Venezuela. På tross av forsvinninger, massefattigdom og omfattende fengsling av opposisjonelle, mente UD at megling ville føre til en fredelig fremtid for landet.

Mot klare advarsler fra Pedro Burelli og andre venezuelanske opposisjonelle gikk UD i gang med en prosess som skulle vare i fem år og koste flerfoldige millioner norske skattekroner. Norges rolle i meglingen var begrunnet med suksessen i Colombia i 2006, som ledet til en fredsavtale og senere ble tildelt Nobels fredspris. Det norske overmotet kom derfra: Vellykkede forhandlinger i ett latinamerikansk land måtte vel la seg gjenta i et annet?

Men å legge til rette for forhandlinger mellom Nicolas Maduro og opposisjonen er som å be gisler forhandle med sine egne kidnappere. Selv ikke Norges gode vilje kunne endre det faktum at Maduros regime arresterte, torturerte og drepte opposisjonelle. Hvordan kunne UD forvente reelle forhandlinger?

«Vi har legitimitet og troverdighet. (...) vi blir ikke tatt til inntekt for en av partene», sa Andreas Motzfeldt Kravik, statssekretær i UD, til DN om forhandlingene før valget i 2024. Han la til: «Norge har hatt en lederrolle. Dette er på mange måter vår eksamen.»

Underdekket i norske medier

Latin-Amerika har i Norge vært et underdekket område i mediene, preget av at Norge har forholdsvis få Latin-Amerika-forskere med kvalifiserte meninger.

Dekningen har også hatt eksotiserende innslag: I perioden fra 2005 frem til Hugo Chavez’ død i 2013 kunne man knapt se en reportasje på NRK om Venezuela eller Cuba som ikke startet med latinske rytmer duvende bak fortellerstemmen. Ville man, til sammenligning, tillatt russiske folkeviser på starten av ethvert innslag om Vladimir Putins klatring til toppen? Eller kun sluppet til regimekritikere i en bisetning?

Parallelt brukte kanalen ukritisk venstrevridde kilder som eksperter – blant andre Eirik Vold, nå kommunikasjonsrådgiver i Rødt, og SV-medlem Vegard Bye – uten å henvise til politisk ståsted, ofte omtalt kun som «Venezuela-kjenner». Lenge besto dette i Norge av heltids- eller deltidspolitikere fra ytre venstre. Forsvar av menneskerettigheter og fattigdomsbekjempelse ble sett på som ett og det samme, uten respekt for de fundamentale rettighetene som ligger i bunn: å kunne ytre seg fritt, være trygg fra forfølgelse og leve fri fra tortur, slaveri og diskriminering.

Ødeleggende for norsk forståelse

Det var først da Oslo Freedom Forum, en tverrpolitisk menneskerettighetsorganisasjon ledet av norsk-venezuelanske Thor Halvorssen, fikk støtte av den den gang ferske tenketanken Civita at norsk sentrum-høyreside ble mer delaktige i samtalen om Latin-Amerika.

Men høyre-venstre-splitten har i stor grad vært ødeleggende for norsk forståelse av forholdene på bakken i Venezuela de siste to tiårene.

Som Jørgen Watne Frydnes, leder av Nobelkomiteen, sa i sin tale: «Mens de [venezuelanerne] mistet rettigheter, mat, helse, trygghet – til slutt sin egen fremtid – holdt deler av verden fast i egne fortellinger. Noen insisterte på at Venezuela var et egalitært idealsamfunn. Andre ville bare se en kamp mot imperialisme. (...) Felles for dem alle er dette: et kollektivt moralsk svik mot dem som faktisk lever under dette brutale regimet.»

Offentligheten har gradvis våknet

Den siste ukens medieoppslag og kronikker tyder på at høyre-venstre-splitten fortsatt er markant i den norske samtalen om Venezuela, om enn mindre enn før. For mens Oslo Freedom Forum har stått støtt som kritiker av Chavez’ og Maduros menneskerettighetsbrudd, har den norske offentligheten gradvis våknet.

Under en felles pressekonferanse med fredsprisvinner María Corina Machado ga statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) tydelig uttrykk for at Norge heretter vil gjøre sitt beste for å støtte den venezuelanske opposisjonen i arbeidet for en demokratisk fremtid: «Prisvinneren trenger ikke å be om støtten, for vi respekter viljen til det venezuelanske folket», sa Støre og la til: «For Norge er respekt for rettsstaten og FN-pakten avgjørende. (Så) Vi ønsker å se forandring.»

Dette er en klar utvikling fra svaret Burelli fikk i en e-post fra Marianne Hagen i 2020, da han ba UD og Norge om å si fra seg sin rolle som megler. Burelli mente forhandlingene kun ville gi Maduro mer tid til å begå forbrytelser mot menneskeheten. Den gang var svaret fra Hagen og UD at, ja, Norge er en sterk forkjemper for menneskerettigheter, demokratisk deltagelse og rettsstatsprinsippet i Venezuela, likesom i resten av verden. Likevel understreket hun at UD mente at forhandlinger var «den eneste veien ut av krisen». Enhver bærekraftig løsning måtte være ledet av Venezuela og inkluderende.

To feil samtidig

Da statssekretær Kravik uttalte i DN at valget i 2024 var UDs eksamen, var forventningen i departementet neppe at Maduro ville stjele valget på nytt. UD har gjort to feil samtidig: Undervurdert Maduros autoritære jerngrep og overvurdert sine egne evner til å skape forandring.

Som Frydnes understreket i sin tale: «Dialog misbrukes ofte for å kjøpe tid, splitte, kontrollere.(...) Dialog uten sannhet er ikke forsoning.» For det er umulig å forhandle seg frem til frihet når motparten sitter alene med makten. Maduro-regimet har med rå makt tilrøvet seg kontrollen over et helt folk. Lidelsene i Venezuela er enorme: Virkeligheten er alltid verre enn det som bobler til overflaten, så lenge diktatoren sitter bak forhandlingsbordet.

Tildelingen av Nobels fredspris til Maria Corina Machado kan tolkes som den norske nobelkomiteens stikk til den norske fredsinnsatsen. Det er ingen tvil om at UD strøk på eksamen. Likevel – å stryke er ikke det samme som å være ferdig. Etter forrige ukes tildeling er bildet klarere enn noen gang: Det venezuelanske folket trenger all den støtten det kan få på veien mot en demokratisk fremtid. Det norske utenriksdepartementet og hele det norske politiske spekteret er svært velkommen til å være med.