TV 2 Play ville tulle med «seriesnobberiet». Men reklamen dolker kulturen i ryggen.

Eksempler fra årets julekampanje på TV 2 Play. Foto: Skjermdumper TV 2 Play. Collage: Ingeborg Senneset

Og den kulturforakten eksisterer ikke i et vakuum.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Ting henger sammen.

Denne uken har TV 2 Play lansert en reklamekampanje som består av parodier på «smale og pretensiøse» TV-serier der karakterene «innser at publikummet deres har forlatt dem til fordel for relaterbart og engasjerende innhold på TV 2 Play».

Tekstplakatene på slutten av de tre filmene sier:

• «Færre deprimerende serier om britisk arbeiderklasse»
• «Mindre sær kunstfilm»
• «Færre rare krimserier på spansk»

Før samtlige rundes av med «Mer av det du egentlig vil se».

Isolert sett fremstår filmene kanskje harmløse. Å le av pretensiøs høykultur kjennes som en folkelig no-brainer, selv om det har vært en temmelig lavthengende idéfrukt i minst 20 år. En satirisk blindtarm fra den gangen en slik motsetning faktisk var litt treffende og ikke minst føltes som å sparke oppover.

Det er også lett å stille seg bak det intenderte budskapet om masseunderholdningens samlende effekt. Jeg liker TV 2, og ser verdien i de brede, velproduserte programmene kanalen sender. Noen av dem har jeg selv vært så heldig at jeg har fått være med å lage.

Problemet er bare at budskapet forsvinner i en gigantisk, destruktiv og polariserende stråmann. Jeg hadde virkelig håpet en av landets største og viktigste kulturbærere hadde holdt seg for god for det.

For ting henger som sagt sammen.

Kulturens status i politikken? Elendig.

For noen uker siden lanserte Fremskrittspartiet, for øyeblikket Norges desidert største parti, sitt alternative statsbudsjett. Foreslått kutt i «kirke og kultur»: 5,7 milliarder kroner. Og spoiler: det er ikke «kirke» som må ta hovedstøyten her.

Vi snakker blant annet en halv milliard kroner bort fra Norsk kulturfond, tilsvarende sum fra musikk- og sceneinstitusjoner og videre noen hundre millioner kroner fra kunstnerstipender og støtte til litteraturhus og kunstscener. Og ikke minst skal tre milliarder kroner – nesten halve totalbudsjettet – giljotineres vekk fra NRK.

Man kan jo kanskje håpe at alternative statsbudsjetter er valgflesk skrevet på et pølsepapir mens man venter på at første buss skal begynne å gå. Men dette har vært et sabla langt år. Håp har vist seg å være en valuta som står lavere i kurs enn den norske kronen. Så jeg har lyst til å ta det som fort blir neste regjerings største parti, på ordet.

Eller rettere sagt på ordet de ikke skriver. For ut over budsjettpostene som skal kuttes, nevner ikke det 44 sider lange dokumentet til Frp ordet «kultur» én eneste gang.

Og dette gjelder ikke bare Frp. Selv om andre partiers kutt ikke er like drastiske, er holdningstendensen soleklar over hele den politiske fjøla. Jeg kommer ikke på et eneste norsk parti som jeg nå kan føle meg trygg på at vil beskytte, eller kanskje til og med jobbe for å heve, kulturens status. Ikke annet enn i konsekvensløse festtaler.

Det er som om begrepet kultur ikke eksisterer. I hvert fall ikke som annet enn noen salderingsposter å kutte i, eller en pris å gratulere for i sosiale medier, som om kultur var et idrettsstevne. Eller noe man kan understreke sin folkelighet med ved å ta avstand fra eller stemple som en destruktiv og snyltende elite.

Men hvem kan strengt tatt klandre dem for at de oppfører seg sånn?

Pressens behandling av kultur? Som ubetydelig.

For det er ikke bare populistiske medvindspolitikere som har redusert kultur til en punchline, eller til en eller annen særing du prøver å unngå blikket til på julebord.

Mediene har for lengst sluttet å vise at de anser det å dekke kultur som en del av samfunnsoppdraget sitt. Det nedprioriteres, kuttes, forvises til nisjepublikasjoner eller pakkes inn i så mange lag sukker, sensasjon og kjendisstoff at det faktiske verket som «stjernen strålte på rød løper for», er heldig om det i det hele tatt blir nevnt.

Den defensive deskingen blir en selvoppfyllende profeti. Selvfølgelig vil ingen klikke seg inn på saker som avisene selv så tydelig er uinteressert i å trykke. Og alle innholdsskapere som har prøvd å selge inn eller forsvare noe som bare er *litt* knirkete, krevende eller ukommersielt, vet hvor mye påtrykk om å gentrifisere og file vekk skarpe kanter det medfører.

Ikke engang jeg klandrer noen for å gjøre det. Selvfølgelig må man det når alt, selv NRKs livsgrunnlag, er prisgitt klikk, seertall og minste-felles-multiplum-appell.

Og nå har da «våre egne» gått fra ikke bare å prøve å tekkes disse tendensene, men attpåtil hevet seg på bølgen og begynt å kaste nisjekulturen under bussen for å promotere sin egen breddekultur. Slapp av, vi er ikke som de nørdsa der!

Da er jo resultatet gitt. Hvis både mediene og kulturfeltet selv ikke formidler dette som noe viktig, hvorfor skal folket bry seg? Og hvis folket ikke bryr seg, hvorfor skal politikerne gjøre det? Og så kan alle skylde på hverandre, at de bare følger den folkelige strømmen, mens de beleilig unngår å ta inn over seg at vi alle er med på å skape det samfunnet vi er en del av.

For ting henger sammen.

Veien til trygghetssøkende og selvkannibaliserende monokultur

Devalueringen av kultur vil få konsekvenser. Den baner vei nettopp for slike kutt som Frp foreslår. Det vil ribbe kulturfeltet fullstendig, noe som bør si seg selv for alle som har ofret dette en edru tanke.

Noen kulturaktører vil så klart overleve som rent kommersielle, private aktører. Det kommer ikke til å sluttes å lage TV-serier. Men du kan banne på at det ikke er «Maskorama» og «Kompani Lauritzen» som går først når kuttene kommer og inntjeningen må sikres.

Ett gløtt på dagens Hollywood, overført til vårt bitte lille marked, bør være nok til å fortelle oss at denne veien fører til trygghetssøkende og selvkannibaliserende monokultur. Norge er rett og slett ikke stort nok til å at nisjekulturen, de små historiene og alternative perspektivene som faller mellom sprekkene, kan overleve rent kommersielt i grøftekanten, mens krigsfilmer og kjendisreality marsjerer taktfast forbi.

For å bruke en sammenligning folkelige politikere kanskje forstår: Det er ikke toppkulturen dette vil gå ut over, men breddekulturen. Trass i hva TV 2s reklamer vil ha oss til å tro, så er det faktisk nisjekulturen som er breddekulturen. Det er den som har marginal økonomisk appell, men desto større «usynlige» ringvirkninger, det vil si vanskelige å kvantifisere eller gjøre om til priser, penger og klikk.

Én ting er funksjonen den har for det utvidede kulturlivet, altså utelivsbransjen, restauranter, transportnæringen, lokalsamfunn, urbane kjerner og i det hele tatt alt som tilstøter en kulturopplevelse, ikke minst kulturformidling til barn- og unge, musikkundervisning, teaterskoler og så videre. Her finnes det så klart ikke kun sysselsetting og økonomisk verdi og synergi, men også mening, mestring, samhold, dannelse og sosial oppdragelse for enormt mange involverte.

En annen ting er at vi som faktisk er med å lage disse programmene du visstnok «egentlig vil se», bygger mye av vår kulturelle kompetanse nettopp på å utforske kulturens ytterkanter. Skaperne av dagens «sære kunstfilm» er premissleverandører for morgendagens kassasuksesser.

Vekselvirkningen mellom smalt og bredt er en forutsetning for nyskapning. Konflikten mellom dem er oppkonstruert, falsk og uredelig.

For alt henger sammen.

Hvordan vil samfunnet se ut uten mangfold i kulturen?

Kultur er ikke bare samfunnets «godt å ha». Det er selve det som skaper og definerer oss. Det bygger oss som mennesker, samfunn og nasjon.

Det former vår individuelle og felles identitet, et tøyelig lim som gir samhold og kontinuitet i en verden som prøver å rive oss i fillebiter. Noe som forteller oss at det er mer som binder oss sammen enn som skiller oss. Kultur gir nye perspektiver og ny innsikt. Det er empati på blå resept. Det skaper sunnere sjeler, som skaper sunnere mennesker, og dermed et sunnere samfunn – ting henger sammen.

En forutsetning for dette er variasjon. Mangfold – i ordets aller videste forstand – fører med seg friksjon og innovasjon. Gjør vi monokulturen til en pytt med hverken tilløp eller avløp, stagnerer samfunnet, det tørker inn, før det råtner.

Jeg skjønner at prioriteringer er vanskelige. Jeg skjønner at det er vrient å vekte noe så umålbart som kultur mot noe så ekstremt målbart som renter, strømpriser og mat.

Men det som ikke koster så mye, er å begynne å gi kulturen verdi igjen. Både den smale og den brede. Både den du ikke liker og den du elsker.

Helt til det faller fra hverandre

Jeg er lei av en kultur som er permanent på defensiven. Jeg er lei av at de eneste gangene vi kommer frem gjennom mediestøyen, er når vi fremstår som sutrete.

Jeg vil ha politikere og medier som ikke bidrar til kulurforakt og polarisering, men tør å snakke om og løfte frem kultur som noe livsviktig for samfunnet vårt.

For hvis vi slutter å bry oss om kultur, dør den. Og da vet jeg ikke helt hvem vi er lenger, og ikke vil det finnes folk til å sette ord på det heller.

For alt henger sammen. Helt til det faller fra hverandre.