1 week ago
10
Foto: Jorge Silva, Reuters/NTBStormakts- og geopolitikk krever diplomati og strategisk sjakkspill. Trump, derimot, spiller kanonball.
Publisert: 08.01.2025 19:00
Påtroppende president Donald Trumps interesse for Grønland er hverken tilfeldig eller spesielt overraskende. Men måten den uttrykkes på, er mer showbusiness enn utenrikspolitisk teft.
I Donald Trumps første presidentperiode (2017–2021) må noen ha hvisket ham i øret om stormaktsrivalisering i Arktis. Plutselig, i 2019, uttrykte han interesse for å kjøpe Grønland. Frykt for Kina var det som lå bak.
Ideen ble ledd av og deretter ettertrykkelig avvist fra både Grønlands selvstyre og regjeringen i Danmark.
At Trump ikke bare gjentar ideen i 2025, men også hinter om bruk av makt for å få det som han vil, er i beste fall en klumsete tilnærming til geopolitikk à la Trump. I verste fall er det en direkte trussel mot vestlig samhold og liberale prinsipper.
Grønlands strategiske rolle
Grønland er et eget land, men ikke en egen stat. Opprinnelig var de norrøne bosetningene på Grønland en del av Norge og ble dermed også en del av Danmark-Norge fra 1380. Da Norge ble uavhengig i 1814, ble Grønland, Island og Færøyene værende under dansk kontroll.
I dag er fortsatt Grønland en del av Kongeriket Danmark («Rigsfællesskabet»), men har omfattende selvstyre og kan bestemme over de fleste politikkområder uten innblanding fra København. Grønland forlot for eksempel EU i 1985.
Grønland er også viktig for USA. Geografisk er verdens største øy en del av det nordamerikanske kontinentet og dermed en brikke i det nordamerikanske forsvarssystemet.
USA har derfor hatt militærbasen «Pituffik» (tidligere «Thule») helt nordøst på øya siden 1951. I dag er basen en del av US Space Force og sentral for overvåking av rakett- og romaktivitet. Øya vil også kunne bli et viktig ledd i å opprettholde forsyningslinjene fra USAs østkyst til Nord-Europa. I tillegg har Grønland viktige mineraler som kan være svært verdifulle.
USA ser mot nord
Trumps interesse for Grønland henger sammen med hans økte interesse for Arktis. Dette inkluderer også de norske nordområdene fra Helgelandskysten til Svalbard.
Under Trumps første presidentperiode var klimahensyn og samarbeid i nord nedprioritert. Russland og Kina skulle stoppes i Arktis. Spesielt Kinas økende interesse for Arktis har ledet til en ny amerikansk nordområdepolitikk.
Dette endret seg ikke med Joe Biden som president, selv om tonen og retorikken ble en annen. I fjor sommer la USA frem en ny sikkerhetsstrategi for Arktis. Det første landet som diskuteres, er ikke Russland, men Kina.
På tross av at USA er en supermakt, har ikke tilstedeværelse og kapasiteter i landets del av Arktis – nordlige Alaska – vært prioritert. Landet har en isbryter. Kina, som ikke er i nærheten av Polhavet, har snart fire.
Manglende investeringer og satsing gjør at de amerikanske nordområdene er et område hvor Trump kan innkassere lette seiere. Å bli sett på som handlekraftig og å sette amerikanske interesser først (slagordet er «America First») klinger godt.
Kjøp og salg
Grønland blir dermed en brikke i Trumps interesse for geopolitikk i Arktis. Samtidig skal ikke Grønlands strategiske eller økonomiske verdi overvurderes. Det er langt fra Nuuk til Russland og enda lengre til Kina. Kinas interesser i gruvedrift på øya materialiserte seg aldri.
Skulle sjøtransport tilta ytterligere på tvers av Polhavet, vil Grønland neppe bli en sentral del av den aktiviteten (i motsetning til for eksempel Svalbard). USA trenger heller ikke «eie» Grønland for å investere i kritiske mineraler eller benytte seg av militære baser.
Trump og hans rådgivere er nok fullstendig klar over at Grønland ikke er til salgs, og at uttalelsene skaper oppstandelse både i København og i Nuuk. (Situasjonen var en annen da USA kjøpte Alaska fra Russland i 1857 for småpenger.)
Dette utspillet handler heller om Trumps noe merksnodige tilnærming til utenrikspolitikk og diplomati.
Angående alt fra Panamakanalen til krigen i Ukraina går Trump høylytt ut med løfter og trusler. Det kan virke som om han skyter fra hofta. Men dette er en forhandlingstaktikk som bygger på usikkerhet og uforutsigbarhet.
Problemet er bare at motparten er andre selvstendige land, og det som diskuteres, er en annen stats territorium.
Hva vil Grønland?
Fra et grønlandsk perspektiv er det andre interesser i spill. Drømmen om uavhengighet lever i beste velgående, men deles ikke av alle. Uavhengighet medfører også en rekke spørsmål. Hvem skal dekke det store underskuddet som trengs for å drive tjenestene for de 57.000 borgerne på øya? Hvem skal ha ansvar for forsvaret?
Foto: Emil Stach, Reuters/NTBForholdet mellom København og Nuuk har ikke alltid vært godt, og diskusjon om uavhengighet fra Kongeriket kommer opp med jevne mellomrom. Dette har tilspisset seg etter hvert som interessen for Arktis har økt. USAs innblanding i dette innenrikspolitiske spørsmålet er bensin på bålet.
For Grønland er det usannsynlig å skulle bli en del av USA. Men skulle en form for uavhengighet bli et alternativ, vil tettere samarbeid både økonomisk og militært med både Canada og USA kunne være en naturlig utvikling.
Makt eller kløkt
Trumps tilnærming er klumsete, og den virker mot sin hensikt. Ved å sende sin sønn på en fire timers «ferietur» til Nuuk og samtidig true med bruk av makt for å få det som han vil, skaper Trump en negativ motreaksjon både på Grønland og i København. Slik bidrar Trump til uro i forholdet til Danmark, som tross alt er en nær alliert og et sentralt land både i Norden og EU.
Hintet om bruk av pressmidler som økonomiske sanksjoner eller til og med militær tilstedeværelse er enda mer alvorlig.
Skulle han i verste fall faktisk bruke slike pressmidler for å tvinge gjennom en avtale som gagner USA, vil det undergrave både Nato-alliansen og den liberale, vestlige verdensorden som USA tjener på.
Stormakts- og geopolitikk krever diplomati og strategisk sjakkspill. Trump, derimot, spiller kanonball.
English (US)