Tanken på Kina som verdens nye supermakt har skremt mange, lenge. Et autoritært regime som overvåker sine innbyggere. Som slår ned på dem som mener noe annet enn landets ledere. Og som putter store deler av den muslimske befolkningen, uighurene
, i det som kan omtales som konsentrasjonsleirer. Det anslås at det dreier seg om rundt 1 million mennesker.I amerikansk politikk har skepsisen til Kina og den økende innflytelsen det kommunistiske regimet har fått i verden, vært en av få saker som gjennom de siste årene har samlet demokrater og republikanere. Kanskje den eneste.
Garantisten
Men Donald Trump gjør Kina sterkere. Ikke svakere. Både gjennom utallige tollutspill og påfølgende handelskrig, og gjennom å kutte ut forpliktelser USA har hatt i alle år etter andre verdenskrig.
Der amerikanerne trekker seg ut, rykker kineserne inn. Enten vi snakker om bistand til fattige land, eller i internasjonale organisasjoner.
USA har i moderne tid vært garantisten for den internasjonale rettsordenen
. Som stormakt har ikke amerikanerne alltid holdt seg fullt og helt til dette regelverket. Men likefullt har resten av verden visst at USA har vært et slags verdenspoliti som har sørget for at den internasjonale orden har fungert, på et vis.Nå er USA i ferd med å overlate denne rollen til Kina. Brått fremstår kineserne som beskyttere av det internasjonale handelsregimet. Det er absurd.
Status som utviklingsland
Kina ble tatt inn i Den internasjonale handelsorganisasjonen (WTO)
i 2001. Håpet var at de med dette skulle bli en positiv bidragsyter inn i verdensøkonomien. Og at dette, i neste omgang, ville utvikle Kina til et mer demokratisk samfunn.Det ble hverken demokrati eller positive bidrag til den regelstyrte verdenshandelen. Kina brøt reglene, turet frem som de ville, uten særlig respekt hverken for patenter eller andres rettigheter. Fortsatt, mens Kina har blitt verdens nest største økonomi, har landet status som utviklingsland i WTO, med de fordeler det innebærer.
Gjennom flere tiår har kineserne konkurrert med amerikanerne om fattige lands gunst, både ved å bygge veier og havner, og ved å gi bistand
. Når Trump trekker USA ut fra store bistandsprosjekter, gir han i virkeligheten Kina muligheten til å fylle hele det tomrommet amerikanerne etterlater seg. Med den makten og innflytelsen som følger med.Må stole på hverandre
Men ikke bare skyver Trump den fattige verden over i Kinas armer. Han sørger også for at USAs nære allierte må tenke gjennom hvem de kan stole på i denne verden. Det blir mer og mer tydelig for alle som kan se, at Donald Trumps USA er noe helt annet enn det USA vi har kjent frem til nå.
Dermed må både Europa, Australia, USAs allierte i Asia, og USAs nærmeste naboer, Canada og Mexico, finne ut hvordan de kan sikre sine egne interesser. Hvem de bør handle med, og hva de kan ha som sin plan B i sikkerhetspolitikken dersom USA virkelig svikter.
Europa ser ut til å samle seg på en måte vi ikke har sett på mange år. Både økonomien og forsvaret skal rustes opp. Vi må stole på hverandre, mer enn på USA.
USA har lenge presset på for at europeiske land skulle øke avstanden til Kina. Mange har snakket om at Europa må velge side i en verden delt mellom USA og Kina. Et spørsmål som nå trenger seg på, er hvordan europeiske land kommer til å forholde seg til Kina nå.
Den jevne kineser
Gjør de som noen av USAs allierte i Asia, Sør-Korea og Japan? Da Trump kom med sine første tollutspill, vurderte de å slå seg sammen med sin fiende, Kina, for å møte tollen fra Trump. Noe slikt ville vært utenkelig bare dager i forveien.
For øyeblikket ser det ut til at det er Kina som, i særklasse, er hardest rammet av Trump sin toll. For Kina blir det selvsagt tøft å være utestengt fra det amerikanske markedet. Det er her de har hentet mye av sine inntekter gjennom de siste tiårene.
Men når situasjonen er som den er, har de kinesiske lederne også mulighet til å bygge større velferd for sin egen befolkning. Det har gjennom mange år vært snakket om at den enorme økonomiske veksten til Kina ikke har kommet den jevne kineser til gode.
Ser langt frem
Lederne har ønsket å bygge seg opp gjennom å eksportere varer, og dermed kjøpe opp amerikansk statsgjeld. De vet at USA skylder dem penger, mye penger. I denne gjelden har Kina også et våpen de kan bruke mot amerikanerne.
Kineserne ser langt frem. Det har de alltid gjort. Gjerne hundre år av gangen. Mens amerikanerne skifter administrasjon hvert fjerde år, i høyden hvert åttende.
Så kineserne kan slå seg til ro med at det kommer andre tider. Det kommer tider etter Donald Trump. Og Kina har penger. De kan vente ham ut.
Under press
Det kinesiske selvbildet er av en stormakt som gjennom lange perioder opp gjennom historien har blitt ydmyket av den vestlige verden. Nå er det deres tur.
Derfor er det vanskelig å se for seg en kinesisk leder komme krypende til Trumps Mar-a-Lago for å be om forhandlinger. Stoltheten deres forbyr dem det.
Og når den mektige alliansen mellom USA og den vestlige demokratiske verden samtidig er under så sterkt press, kan Kinas ledere lene seg rolig tilbake. I visshet om at USAs president Donald Trump kan være i ferd med å gjøre Kina til verdens supermakt. Enda tidligere enn de selv hadde drømt om.
Hvem er fremtidens supermakt?aUSAbKinacBeggedIngen av demHør podcasten med samfunnsøkonom Erling Røed Larsen (på Podme og VG+)
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.