Vidar Udjus tegner i sitt innlegg et bilde av en svekket Donald Trump. En president som mister støtte hjemme, møter motstand i eget parti og presses tilbake av et samlet Europa.
Basert på utviklingen det siste året mener jeg dette bildet er feil. Ikke fordi Trump er ukontroversiell eller samlende, men fordi Udjus forveksler misnøye i meningsmålinger og europeisk irritasjon med faktisk politisk svekkelse.
Dette er fem ting som går riktig vei
Amerikanerne er ikke «lei», de er delt, som alltid.
Udjus viser til meningsmålinger som plasserer Trumps oppslutning rundt 39-41 prosent. Det er korrekt. Det som utelates, er konteksten. Trump har gjennom hele sin politiske karriere hatt stabile, polariserte tall. De samme mediene som nå beskriver dette som et tegn på fall, undervurderte ham grovt i 2016 og 2020. Mediene Udjus viser til, har dårlig statistikk når det kommer til meningsmålinger satt opp mot faktisk utfall.
Enda viktigere: kjernevelgerne vurderer Trump på resultater, ikke tone. Ifølge offisielle tall har USA økonomisk vekst, lavere arbeidsledighet enn i store deler av Europa og tydelig håndtering av grensekontroll er fortsatt sentrale årsaker til at han har solid støtte i egne rekker. Vi burde ha samme innstilling til våre egne politikere. Vi bør dømme politikerne våre etter resultat, ikke tone. God tone er bra, men bare en bonus. Resultatet på det man lover er det som betyr noe. Det er det viktigste elementet i det som utgjør en god leder.
Udjus omtaler ICE-operasjonene som et politisk feilgrep etter hendelsene i Minneapolis. Men et flertall av amerikanere støtter fortsatt streng håndheving av immigrasjonslovgivningen i flere målinger. At Trump justerer taktikk etter lokal motstand er ikke et tegn på svakhet, men på politisk realisme.
Det er verdt å minne om at deportasjon av ulovlige immigranter ikke er et Trump-fenomen. Flere tidligere presidenter, inkludert Barack Obama, gjennomførte omfattende utvisninger uten at europeiske medier beskrev det som autoritært.
Det er verdt å minne om at deportasjon av ulovlige immigranter ikke er et Trump-fenomen.
Udjus peker på enkelthendelser i Indiana, Kongressen og rundt Grønland som tegn på intern motstand. Men Det republikanske partiet fremstår i dag mer samlet enn på mange år. Trump har ikke mistet grepet om partiet. Tvert imot er han fortsatt den ubestridte politiske referansen.
Uenighet i enkeltsaker er ikke opprør. Det er normal politikk.
Påstanden om et samlet Europa som presser Trump tilbake holder dårlig. Reaksjonene på Grønland-saken var sprikende, og retorikken hardere enn handlingen. Europa truet med mottiltak, men trakk raskt i bremsen fordi realiteten er enkel: Europa er fortsatt dypt avhengig av USA, både økonomisk og sikkerhetspolitisk.
At høyrepartier i Europa kritiserer Trumps metoder betyr ikke at de avviser innholdet. Tvert imot støtter mange av dem hans analyse av Europas energipolitikk, migrasjon og strategisk svakhet.
Udjus tolker Trumps tilbaketrekninger som svakhet. Et mer nærliggende perspektiv er at Trump bruker press som forhandlingsverktøy, for så å justere når målet er nådd. Det har han gjort konsekvent, både i handelspolitikk, NATO-spørsmål og utenrikspolitikk.
Å forveksle fleksibilitet med tap av kontroll er en klassisk feil. Er det en ting Trump alltid gjør, på godt og vondt, så er det å gjøre det han sier han skal. Han ville komme til en avtale og det gjorde han. Han sa i Davos at han ikke kom til å ta Grønland med særskilt makt, det gjorde han ikke heller.
Europa har sterkere velferdsordninger. Det er udiskutabelt. Men USA leder innen teknologi, militær kapasitet, kapitaltilgang og innovasjon. Europas lave vekst, energikrise og vedvarende migrasjonsutfordringer er ikke tilfeldigheter, men resultat av politiske valg Trump åpent kritiserer.
Det er mulig å mislike stilen hans og samtidig erkjenne at analysen treffer.
Konklusjon: Trump er ikke svekket. Han er polariserende, konfronterende og ubehagelig for europeiske ledere og medier. Men motstand, kritikk og uvilje er ikke det samme som politisk fall. Udjus beskriver i realiteten et Europa som reagerer på å bli utfordret, ikke en president som mister grepet. Jeg tror at vi som nasjon, organisasjoner, bedrifter og privatfolk gjør oss selv en bjørnetjeneste om vi vender ryggen til USA bare fordi vi misliker en president. USA er en viktig alliert for oss først og fremst, men vi er fortsatt helt avhengig av USA når det kommer til; Sikkerhet, teknologi og handel. Det kommer heller ikke til å endre seg på flere tiår. Hvem som er president i USA, kommer derimot til å endre seg ofte!






English (US)