Tror fredsprisen beskyttet ham i fengselet

– Det er svært tøft i belarusiske fengsler. Det er ikke som i vanlige europeiske fengsler. Hver dag må du tenke på hvordan du kan overleve. Hvordan du kan klare en dag til.

– Det finnes knapt medisinsk hjelp. Politiske fanger blir utsatt for fysisk tortur og annen umenneskelig og ydmykende behandling.

Det sier Ales Bjaljatski til NRK. I 2022 ble han tildelt Nobels fredspris for sin lange kamp for menneskerettigheter i Belarus.

Da var han fengslet, tiltalt for å ha smuglet penger inn i landet og for å ha finansiert grupper som forstyrret den offentlige orden. Dommen ble på ti år.

For en uke siden ble han sluppet fri sammen med 121 andre.

I følge med amerikanske diplomater kom han til Litauens hovedstad Vilnius forrige lørdag.

President Donald Trump har lovet å presse president Aleksandr Lukasjenko til å løslate alle landets politiske fanger.

I bytte skal Belarus få lettelser i sanksjonene landet er ilagt.

Kjørt av gårde med bind foran øynene

Ales Bjaljatski forteller om et døgn som kunne vært del av en spionfilm.

Forfatteren og menneskerettighetsaktivisten var plassert i en av landets beryktede straffeleire i Gorki.

Byen ligger vel 15 kilometer fra grensen til Russland.

– En av vokterne vekket meg rundt klokken 4 og ga tegn til at jeg skulle følge ham. Vi var 30 politiske fanger som sov sammen i et stort rom i en låvelignende bygning.

– På gangen stod en av lederne og sa: «Pakk sakene dine, vi skal dra.»

Bjaljatski sier han hadde fått vite at det pågikk forhandlinger mellom USA og Belarus. Og at det hadde resultert i to runder med fangeløslatelser.

Selv trodde han regimet ikke ville la ham gå, som landets mest internasjonalt kjente fange.

Han ble ført inn i en bil uten registreringsskilter og påsatt bind foran øynene.

Tre voktere i sivile klær fulgte ham.

– Jeg klarte å skimte litt og forstod at vi kjørte vestover, mot Minsk, deretter på motorveien mot Vilnius. Da antok jeg at vi skulle mot grensen.

– I grenseområdet stanset vi i en skog, der vi ventet i fire timer på en tilsvarende uregistrert bil fra en annen straffeleir. Så ble vi – rundt ti fanger – skysset over i en minibuss.

– Sammen med amerikanske diplomater kjørte vi over grensen mellom Belarus og Litauen. Da gikk det opp for meg at vi ikke lenger var fanger, sier Bjaljatski.

Det eneste som ergrer ham er at han ikke fikk med seg manuskriptene til to bøker. I tillegg ble alle brev og offisielle papirer tatt fra ham.

Prisen Trump vil ha

Ales Bjaljatski er ikke i tvil om at fredsprisen – som hans ektefelle Natallia Pintsjuk måtte ta imot i Oslo – har beskyttet ham.

– Du sitter ikke bare sammen med politiske fanger, men også med voldtektsmenn, drapsmenn og andre tunge kriminelle. Det er viktig å vite hvem de er og hvor trygg eller ikke trygg du er, sier han.

– Mange av dem visste ikke – naturlig nok – hva en nobelpris er. Men de skjønte den var viktig, det gav meg en form for respekt, sier Bjaljatski og drar på smilebåndet.

Han forteller at fangene fikk lov til å se på russisk og belarusisk TV.

På russiske TV-kanaler var det mye om president Trump og hans ønske om å få fredsprisen.

– Det ble et paradoks for mange av dem. De ser russere diskutere om USAs president bør få Nobels fredspris eller ikke.

– Og så sitter en vinner av Nobels fredspris, iført fangeklær, ved siden av dem, sier Bjaljatski.

– Det var moro på sin måte, men det viktige var at prisen beskyttet meg. Mot medfangene, ja, men også mot fangevokterne og fengselslederne.

– De ble redde for å bruke de tøffeste metodene. Jeg ble ikke fysisk slått eller utsatt for alvorlig tortur. Selv noen av vokterne viste en viss respekt.

Han sier det å sitte innelåst i et lite rom i full isolasjon, måned etter måned, uansett tar på.

I lange perioder ble han nektet kontakt med omverdenen. Brev, telefonsamtaler og advokatbesøk ble overvåket.

Han ble nektet medisiner og familien fryktet han ville dø.

Fikk vite om prisen fra medfangene

Da Ales Bjaljatski fylte 50 år i 2012, satt han i fengsel. Da han fylte 60 år i 2022, satt han igjen i fengsel.

Han hadde vært nominert til Nobels fredspris en rekke ganger.

Da han fikk vite 7. oktober 2022 at han hadde fått prisen sammen med det ukrainske Senteret for sivile rettigheter og den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial trodde han ikke på det.

– Noen medfanger kom bort til meg i gangen og sa «Ales, det ser ut som du er vinner av Nobels fredspris.» ​​​​Jeg svarte: «Det er sikkert bare tull, det er sikkert ikke sant.»

– Så kom advokaten min, vi skulle snakke om saken mot meg, og han sa: «Ales, alle skriver at du har fått Nobels fredspris.» Jeg svarte: «Det er ikke mulig».

– Men så var det mulig! Resten av dagen var det vanskelig å tenke på rettssaken, sier han og ler.

Tilbake til sovjettiden

Ales Bjaljatski er klar på at prisen ikke bare var til ham, men til det belarusiske folket og de mange som kjemper for et annet Belarus.

63-åringen har vært en torn i øyet på landets regime i mange år.

Helt siden Belarus var delrepublikk i Sovjetunionen, har han vært engasjert i menneskerettighetsarbeid.

I 1996 grunnla han menneskerettighetssenteret Vjasna, som betyr vår.

Da var den kommunistiske supermakten blitt historie, men røttene er vanskelig å bli kvitt, mener Bjaljatski.

– President Aleksandr Lukasjenko har bestemt seg for å ta landet tilbake til sovjetiden. Det er politiet, etterretningstjenesten og alle sikkerhetstjenestene som nå styrer, sier han.

Etter presidentvalget i 2020, har grepet blitt strammet til igjen. Et valg som opposisjonen mener de vant og som førte til store protester mot regimet.

– Selv om politiske fanger det siste halvåret er blitt løslatt, har andre politiske aktive blitt fengslet. Regimet følger prinsippet «noen ut, noen inn», sier Bjaljatski.

Ifølge Vjasna er det rundt 1200 politiske fanger i belarusiske fengsler og straffeleire.

Han håper omverdenen vil fortsette å presse regimet. Selv har han ingen planer om å gi opp kampen.

– Historien har vist at diktatoriske regimer ikke varer evig, de kollapser til slutt, sier han tørt, men håpefullt.

Aner ikke hvor han skal bo

Ektefellen Natallia Pintsjuk, som er professor i historie, ble i Norge etter å ha tatt imot fredsprisen på hans vegne.

Det var Ales sitt ønske, han fryktet hva myndighetene ville gjøre med henne. Sønnen Adam hadde for lengst flyttet til utlandet.

Siden desember 2022 har Pintsjuk bodd på hemmelig sted, under beskyttelse fra norske myndigheter.

Sist ekteparet så hverandre var i et fengsel 10. november 2022, en måned før nobelutdelingen.

Natallia Pintsjuk dro rett til Vilnius da hun fikk vite at ektemannen var løslatt.

– Vi har sett hverandre en gang de siste fire og halvt årene. Jeg er så glad for å se og snakke med henne igjen. Snakke med min sønn!

Etter at Vjasna ble forbudt i 2021, flyttet organisasjonen hovedkontoret til Vilnius.

– Jeg har truffet igjen venner og kolleger som jeg ikke har sett på mange år.

Ales Bjaljatski sier han vet lite om hva som venter. Han forlot straffeleiren uten et eneste papir.

– Så jeg trenger å bli registrert et sted, slik at jeg kan bo og jobbe lovlig. Hvor det blir, vet jeg ikke nå, sier han.