Torsken langs Sørlandskysten kan fremdeles reddes

I Skagerrak finnes det en egen kysttorsk, også kalt fjordtorsk. Den tilbringer hele Iivet tett på land. Dette skiller den fra den migrerende torsken her i sør, nordsjøtorsken, som kan vokse opp langs kysten, men vandrer ut i det åpne havet som ungdom.

Torsken i Skagerrak og Nordsjøen var i førindustriell tid betydelig større og langt mer tallrik enn i dag. Sildestimene den mesket seg på var så store at fiskeriene på torsk og sild la grunnlaget for Nord-Europas økonomiske oppblomstring fra senmiddelalderen.

I dag er bildet et annet. Flere århundrer med hardt fiskepress har etterlatt torsken i sørgelig forfatning. Dens gjennomsnittlige størrelse er under halvparten av hva den en gang var. Kysttorsken har blitt så fåtallig at den knapt registreres i Oslofjorden. Nedover langs Skagerrakkysten er tilstanden også drastisk forverret.

Som voksen beveger kysttorsken seg ofte bare noen få kilometer fra der hvor den vokste opp. Det er denne torsken vi har fisket fra brygger og småbåter. Det er den turistene har fylt opp tilhengeren med. Kysttorsken er ikke viktig i det kommersielle fiskeriet, men fritidsfiskere og turister har fisket den i stort omfang.

Denne torsken har fungert som topp-predator i kystøkosystemene og dermed holdt de mindre fiskeartene i sjakk; småfisk som leppefisk og tangkutling. Hvis det blir for mange av disse mindre fiskeartene, spiser de opp sneglene og tangloppene. Og når disse blir borte er det ingen som spiser lurven, de rasktvoksende algene som danner grønne ‘matter’ i kystvannet om sommeren. Lurven fortrenger både tareskog og ålegress, viktige oppvekst- og leveområder for en rekke arter, inkludert torsk.

Fiskeritiltak innført i Oslofjorden i 2026 inkluderer større nullfiskeområder og redskapsbegrensninger. I Oslofjorden er imidlertid torsken allerede så fåtallig at den har mistet sin økologiske funksjon.

For torsken langs kysten fra ytre Oslofjord til Lindesnes ser situasjonen lysere ut. Bestanden er svekket, men ikke borte. Tiltak for torsken langs Sørlandskysten bør innføres mens det ennå finnes en bestand å redde.

Vi nordmenn er ikke de eneste som har vanskelig for å akseptere at naturen har tålegrenser. Den kanadiske torskekrisen på begynnelsen av 1990-tallet var historiens største økologiske og økonomiske fiskerikollaps.

Lang tids overfiske og politisk passivitet tok knekken på bestander som hadde sørget for overflod av mat og sysselsatt flere titalls tusen mennesker. I tillegg til massearbeidsledighet og fraflytting førte kollapsen til betydelige økologiske omveltinger. Etter flere tiår med stengte fiskerier utgjør de kanadiske torskebestandene fremdeles kun en brøkdel av hva de en gang gjorde.

En mer nærliggende torskekrise er nylig oppstått i Østersjøen. Også her har kombinasjonen av overfiske og politiske feiltrinn vært fatal, denne gangen forverret av menneskeskapte miljøendringer i et isolert havområde.

Kysttorsken langs Skagerrak sysselsetter ikke titusenvis av mennesker, og det er lenge siden den kunne støtte opp om et målrettet kommersielt fiskeri. Likevel har den verdi, både for kystkulturen vår og for økosystemene den er en del av. Også for gjenetablering i Oslofjorden vil tilsig av torsk fra Skagerrakkysten være viktig.

Om vi er tidligere ute enn i Canada, Østersjøen og Oslofjorden, vil det kanskje ikke være nødvendig med full nedstengning av fiskeriet hos oss. Om vi aksepterer at naturen har en tålegrense før det er for sent, kan mildere tiltak være tilstrekkelig.

I fritidsfisket etter laks og ørret i elv har det i lang tid vært påkrevd med registrering og kvoteregulering. Nylig er redskapsbegrensning og registrering også blitt påkrevd i hummerfisket. Kanskje vil tilsvarende ordninger kunne være nok for å redde kysttorsken langs Skagerrak.

Klimaendringene er utfordrende for livet i havet, hvor temperaturen stiger i et tempo uten sidestykke i jordas historie. Men natur kan tilpasse seg endring om den får tid og mulighet. Vi vet at kysttorsken kan tilpasse seg et varmere hav. Men en presset, nedhøstet bestand er mindre robust med tanke på endring.

Om torsken langs Sørlandskysten skal ha en sjanse, må det handles raskt. Det er ikke snakk om å være føre var, men om å redde en bestand på bristepunktet før den er blitt så svak at det vil ta en menneskealder å bygge den opp igjen. Tiltakene må komme før kollapsen denne gangen, ikke i etterkant.

God sommer!