Tøffe tider for første­gang­skjø­pere

Over tid vil dette skape en ond spiral. Unge som blir tvunget til å leie bolig blir ikke med på prisstigningen i markedet, noe som igjen rammer deres barn, slik at vi ender opp med en norsk variant av working poor – en vanlig situasjon i mange andre vestlige land.

Det er flere grunner til at andelen unge boligeiere har falt de siste årene: Voksende sosiale forskjeller, høy boliglånsrente, krav til egenkapital og usikkerhet i verdensøkonomien er alle vesentlige momenter i denne sammenheng.

Ulike muligheter

De sosiale forskjellene i Norge har økt merkbart de siste 20–30 årene. Mens foreldregenerasjonen kunne etablere seg i boligmarkedet med én inntekt, krever dagens prisnivå ofte to solide lønninger. Unge med foreldre som kan bidra økonomisk har langt større sjanse for å komme inn på boligmarkedet. En ny «arveadel» er i ferd med å vokse frem, der formue og eiendom går i arv, mens unge uten økonomisk ryggdekning hjemmefra faller utenfor.

Høye renter

Rentehevingene siden 2022 har selvsagt ikke gjort situasjonen noe lystigere.

Med en styringsrente på over fire prosent har månedlige boliglånskostnader økt dramatisk. For en typisk førstegangskjøper med lån på 3-4 millioner kroner, utgjør renteøkningen en merutgift på flere tusen kroner hver måned.

Denne rentebelastningen påvirker også bankenes utlånspraksis. Bankene er pliktig til å vurdere låntakeres evne til å betjene lånet ved en renteøkning på fem prosentpoeng. Dette gjør at færre unge får innvilget lån, og må utsette boligdrømmen på ubestemt tid.

Krav til egenkapital

På slutten av fjoråret ble kravet til egenkapital ved kjøp av bolig senket fra 15 til ti prosent. Selv om dette utvilsomt er en god nyhet for mange på boligjakt, bidrar den raske prisstigningen i boligmarkedet til at ti prosent fortsatt utgjør et betydelig beløp.

Dette viser seg særlig i pressområder, der man raskt må ut med fem millioner for en bolig. Følgelig må man selv stille med en halv million i egenkapital, noe som er uoppnåelig for mange som ikke har «foreldrebanken» å støtte seg på.

Selv med full jobb tar det ofte mange år å spare opp tilstrekkelig egenkapital, særlig for de som betaler høy husleie parallelt.

Mange unge opplever derfor en fastlåst situasjon der de hver måned gjerne betaler mer i leie enn de ville betalt i renter og avdrag på et boliglån. Resultatet er at det blir stadig vanskeligere å ta steget fra å leie til å eie sitt eget hjem.

Usikre tider

Globale konflikter og økonomisk ustabilitet skaper uforutsigbarhet i både arbeids- og boligmarkedet. Denne usikkerheten forsterkes av at arbeidslivet er i endring, med flere midlertidige stillinger og prosjektbasert arbeid. Bankene krever gjerne fast ansettelse for å innvilge boliglån, noe som utelukker mange i den yngre generasjonen som befinner seg i mer fleksible arbeidsforhold.

Veien videre

Tiltak som startlån for unge, økt boligbygging i pressområder og skattefordeler for førstegangskjøpere er mulige løsninger for å bøte på situasjonen. Dersom utviklingen fortsetter, risikerer vi et todelt samfunn der boligeierskap blir forbeholdt de som arver eller får økonomisk hjelp hjemmefra.

Dette strider mot den norske likhetstanken, og vi kan stå i fare for å miste et av de mest sentrale velferdsgodene i etterkrigstiden – muligheten for alle til å eie sitt eget hjem.