Tobben og de hjerterå

Tobben hadde en far som bare ble borte. Bløffa ikke engang med at han skulle ut og kjøpe røyk, han forsvant bare ut døra med de få pengene de hadde.

Så Tobben satt igjen med mora, som ikke eide nåla i veggen, men som virkelig gjorde så godt hun kunne, og med småsøsken som også sulta og ble isolerte. Faren så de aldri igjen.

Og Tobben var på full fart utfor.

Også da jeg var barn, ramla mange av gutta i nabolaget utfor tidlig. De fleste av dem tok noen impulsive, små valg de ikke skjønte følgene av da.

Noen sleit med tøffe greier vi har fått diagnoser for nå, noen ble lokka med på dustete ting og var ubetenksomme, ville tøffe seg for å bli akseptert eller trengte en flukt.

De fleste av dem hadde foreldre som ikke mangla kjærlighet til dem, som stilte opp og strakte seg langt, gjorde sitt beste. Snakka, satte grenser, fulgte med, fulgte opp. Det er jo det de fleste gjør; sitt beste.

Men så er det også opp til skjebnen. Du kan ikke styre alt.

I dag, som voksen, kjenner jeg en del foreldre som sliter tungt. Dette er folk som har gjort det aller meste riktig, og seinere alt som står i deres makt for å berge barna de elsker uendelig mye. De fleste slåss mot overmakten.

Men de går fortsatt rundt i gatene nesten hver kveld og natt i fortvilte forsøk på å finne barna sine, selv om de har blitt skuffa så mange ganger at det ikke er til å holde ut. Så rykker andre ut i avisene og etterlyser dem: «Hvor er foreldrene?!» roper de.

Men de er der. De er ute i mørket og leter etter barna sine.

De har også brukt kolossale mengder krefter på å rope etter hjelp fra det offentlige. Men de faller som oftest mellom stolene, dypt. Flere har fått livene sine fullstendig ruinert, psykisk utmatta og ødelagt etter å ha mista absolutt alt; livet, helsa – og barna sine.

Ingen av oss får garantier mot dette.

Og ingen av oss kan forestille oss hvordan de har det. Ungdommene deres har tatt små, men skjebnesvangre valg de ikke forsto konsekvensene av, det sklei ut og så gikk det for langt, ble for seint å snu – selv om de har foreldre som bryr seg, som har fulgt opp og fulgt med, gitt dem kjærlighet, oppdragelse og gode verdier.

Det gikk galt likevel.

Jeg veit om en bra fyr som hvert år melder seg frivillig til å jobbe under Kirkens bymisjons julemiddag for de vanskeligstilte, fordi det er den eneste sjansen han har til å få sett datteren sin.

Når hun kommer fra de mørke og kalde gatene for å få seg et varmt måltid før jul, får han et glimt av henne. Så er det et år til neste gang.

Derfor blir jeg helt knust av å se Frp-politikere som tar til orde for å straffe foreldre når ungdommene deres ramler utfor og bryter loven. Ikke bare skal de bøtelegges, de skal tas fra all støtte og pælmes ut fra sine kommunale boliger hvis de har en.

Dette er altså det partiet tilbyr dem, på toppen av den knusende situasjonen de allerede står i.

Mens de politiske partiene nå kappes om å være hardest i klypa mot kriminell ungdom, drar altså høyresida det brutalt mye lenger. Unge Høyres leder vil vurdere å ta fra foreldrene barnetrygden.

I veldig mange tilfeller har nettopp det offentlige sviktet dem, enten ved at barna deres ikke har fått riktige diagnoser og medisinsk hjelp, eller ved at barna faktisk har ramlet helt utfor under opphold på offentlige barnevernsinstitusjoner. Der de skulle ha vært passa på.

Eller fellesskapet har sviktet dem fordi etatene ikke samarbeider særlig godt – eller aller helst at det offentlige apparatet ikke har ressurser nok til å hjelpe. Særlig det siste. Og ofte en kombinasjon av alt.

De har i årevis deltatt i en urytmisk runddans mellom skole, helsestasjon, barnevern, BUP, PPT, konfliktråd og politi. Nå vil altså en gjeng politikere straffe dem ekstra. Hva faen skal det være godt for? Hva tror de at de oppnår?

Jeg veit hva de oppnår: Å sparke folk som allerede ligger nede.

Det må være en helt grunnleggende mangel på innsikt, eller evne til å sette seg inn i situasjonen disse menneskene er i, som får politikere på høyresiden til å rykke ut med utspill som fratar fortvilte folk det siste lille de har av krefter og verdighet. Og i stedet gir dem enda ei bør å bære på, en merkelapp som mislykkede, sløve og uansvarlige.

Som om de ikke hata seg selv nok fra før.

For all del; det finnes åpenbart eksempler på foreldre som burde gjort det bedre, men å stemple alle som uansvarlige, er så rått og brutalt at jeg ikke finner ord for det.

Dette er ikke synsing. Det finnes eksempler på samfunn som har forsøkt Frps metode. De har feilet.

I USA har foreldre som har barn som havner i ungdomsfengsel blitt straffet økonomisk. Men flere og flere regionale myndigheter har opphevet ordningen, rett og slett fordi den virker mot sin hensikt og gir flere tilbakefall, ikke færre – og fordi den rammer urettferdig.

Og dessuten: Nesten ingen vil lenger bli fosterforeldre fordi den økonomiske risikoen er for stor. Forskere ved prestisjeuniversitetet Berkeley i California konkluderer med det samme i en stor studie.

Men dette er mest av alt et spørsmål om hvordan du møter folk som kjemper sitt livs tøffeste kamp; et verdispørsmål. Empati og verdighet. Omsorg. Eller mangelen på det.

Mora til Tobben fikk hjelp fra nabolaget. Folk stilte opp, selv om de ikke hadde stort sjøl. Det var heller ikke så mye som skulle til. Folk gjorde det motsatte av å skyve dem fra seg. Det berga familien.

Og i dag er Tobben ok.