Tilbake til machomannen?

<-MARIA STEEN SYDOW

Samfunnsdebattant og student

Det siste året har det vært mye fokus på gutta, og ting de sliter med – som kjærlighet, resultater på skolen og psykisk helse.

Dette er viktig å ta tak i. Som feminist har det likevel vært merkelig å følge med på løsningene enkelte miljøer har til guttas problemer.

Innhold på TikTok og YouTube ser ut til å slå an blant unge gutter, og ekstremt innhold er i kraftig økning.

Innholdet bærer preg av spesielt tre temaer:

1) At den «den tradisjonelle familien» er truet.

2) Motivasjons-videoer om hvordan bli en «alpha-male».

3) Kvinnens «naturlige» plass i familien og samfunnet.

Store profiler med innhold som dette, er blant annet sosiale medier-profiler som Andrew Tate, avdøde Kevin Samuels og tidligere Youtuber Sneako - med Tate som det tydeligste og drøyeste eksempelet.

Jeg har flere ganger hørt setninger som: «Jeg ser ikke på Andrew Tate, MEN», etterfulgt av meninger som likevel høres skremmende like ut.

Så selv om langt fra alle gutter ser på dette innholdet, er det tilsynelatende mange som ønsker seg en mer tradisjonell mannsrolle.

Samtidig ser vi at norske gutter er blitt mer konservative og høyreorienterte.

NRK gjenga også en undersøkelse nylig som hevdet at nesten halvparten av unge norske menn ville stemt på Donald Trump.

Foto: Brian Snyder / Reuters / NTB

Jeg har selv diskutert mannsrollen med flere unge menn.

Det som går igjen fra gutta er en frustrasjon over det å være mann i 2024.

De forteller at mannen før ble verdsatt, ved at menn fikk være menn – de fikk forsørge, beskytte og lede.

I dag trenger vi strengt tatt ikke menn i disse rollene, noe som fører til et tomrom hos mange.

De vet ikke hvor de skal gjøre av maskuliniteten sin – de føler seg ikke som den mannen de helst skulle vært.

I flere kommentarfelt ser man gutter som mener likestillingen har ødelagt eller står i veien for manndommen deres – at likestillingen har gjort dem mer feminine.

Som kvinne er det merkelig å høre at jo mer frigjort fra mannlig dominans jeg blir, jo mer innestengt føler menn seg.

Enkelt sagt: Når kvinnen fyller glasset sitt halvfullt, føler mannen at sitt glass ikke bare er halvtomt, men helt tømt.

Dette er en skummel utvikling å følge med på, spesielt når man vet at kvinners glass i realiteten er langt fra halvfullt.

Å føle seg halvtom når kvinnens glass fylles halvfullt, betyr vel i realiteten at manndommen de ønsker seg, egentlig handler om at de skal ha mest?

At de skal være best, ha mest og være øverst? Når man er vant til å være øverst, kan jo det å bli sidestilt kanskje føles som et nedrykk, en undertrykkelse?

Utallige ganger har jeg hørt menn si at kvinner må akseptere at menn er menn – vi må akseptere at de vil styre, forsørge og beskytte.

Men om mannen vil beskytte, må kvinnen være sårbar. Om mannen vil dominere, må kvinnen domineres.

Hvorfor skal kvinner akseptere et slik mannsideal, når det helt tydelig går på bekostning av vår selvstendighet og frihet?

Mannsrollen som mange gutter ønsker seg, har ikke kunnet eksistere uten kvinneundertrykkelse.

Så hvorfor vil de tilbake dit?

Den sterke mannen som mange mimrer tilbake til kan strengt tatt ikke eksistere uten den svake kvinnen.

Menn må finne nye måter å være menn på. De må finne et mannsideal som ikke har røtter i kvinneundertrykkelse.

Selv i en verden der kvinner var OK med å bli styrt og forsørget, ville ikke en hypermaskulin mannsrolle fungert – fordi den er urealistisk og uoppnåelig.

Å ville inn i trange og utdaterte kjønnsroller skaper ikke minst et enormt press blant gutter selv.

Å måtte jage etter urealistiske mannsidealer vil kun forsterke gutters følelse av å ikke være mann nok.

Alle gutter kan ikke ha millionlønn, ha masse sex, være forsørgende, ha muskler av stål og være hypermaskuline.

Å selge gutter en slik illusjon er en oppskrift på en ulykkelig generasjon. Det er å grave egen grav.

Til slutt: Jenter har måttet brette opp ermene i vår egen frigjøring – vi har kjempet for vår rettmessige plass i århundrer.

Om gutter som konsekvens av denne utviklingen nå føler seg utilpass, må de finne sin plass, sin manndom, på samme måte som jenter har måttet finne og vinne sin plass.

Og helst på en måte som hverken ødelegger for dem selv eller for jentene som har kjempet, og fortsatt kjemper sin egen kamp.