Tanker om årsak og virkning

De siste dagene har meningsytringer i Fvn og VG inkludert årsakssammenheng mellom den propalestinske gateaktivismen i land og byer over hele verden og den økte antisemittismen. En slik årsakssammenheng er ikke troverdig påvist – bare påstått - og den er altså grunnleggende feil.

I flere andre uttalelser understrekes det at årsakene til økt hat mot jøder i første rekke må søkes i aktivitetene til deres egne fremste og mest synlige representanter – dvs. i beslutningene til regjeringen Netanyahu, uttalelser fra enkeltmedlemmer av regjeringen i Israel, massedrapene og den inhumane og destruktive fremferden til IDF-mannskapene på Gaza og de omfattende overgrepene mot palestinere på Vestbredden. Den israelske politikken som har bidratt til katastrofen i Gaza er sterkt kritisert, som nevnt også av mange israelere og jøder rundt om i verden.

Mens vestlig pro-palestinsk aktivisme fra starten var dominert fra politikkens venstreside, har sympatien for palestinernes sak utviklet seg til å bli «mainstream» - ikke bare i vårt eget land. I 2023 var det 37% i Norge som har mest sympati med palestinerne. Bare noen måneder senere, i 2024, hadde andelen av sympatisører økt til hele 47%, mens bare 12% støttet Israel. Tilsvarende tendenser er påvist i meningsmålinger i USA – både i befolkningen generelt og blant amerikanske jøder.

Avisen The Times of Israel forteller 5. oktober i år om en økende fiendtlighet mot Israel også blant unge, amerikanske jøder. Blant disse i alderen 18 til 34 år sier 50 % at Israel har begått folkemord i Gaza. I tillegg sier 61 % at Israel har begått krigsforbrytelser i Gaza. 59% prosent sier at Israel ikke gjør nok for å sikre at mathjelp når frem til den palestinske befolkningen.

Til tross for mangelfull dokumentasjon av utallige grusomme hendelser i Gaza og på Vestbredden, påvirkes folkemeningene av de sterke rapportene som publiseres i anerkjente medier. Over tid bygger de et negativt inntrykk som forsterkes ytterligere av uttalelser og synspunkter fra høytstående politikere og ledere i Israel. Deres forsøk på å skape forståelse og aksept, blir uten troverdighet siden argumentene deres synes å være uten kontakt med den dokumenterte virkeligheten. At Israel taper propagandakrigen, er forklarlig og forståelig. At den samme prosessen fører til økt antisemittisme i enkelte kretser er beklagelig, men sannsynligvis uunngåelig ettersom staten Israel i sine lover definerer seg som det jødiske folkets nasjonalstat.

Forskning fra Belgia dokumenterer at antisemittiske hendelser er mer sannsynlig når Israels vold mot palestinere intensiveres. Den praktisk talt urokkelige støtten som jødiske organisasjoner rundt om i verden har gitt ved enhver anledning de siste to årene, mens Israel bombet, sultet og utslettet palestinere i Gaza, har sannsynligvis også bidratt til et stigende hat. Det har også svekket folks evne til å føle empati med jøder som nå får føle en voksende antisemittisme.

Allerede i desember 2023 advarte statsminister Gahr Støre om at Israel kunne miste sympati internasjonalt som følge av sitt ikke-proporsjonale svar på Hamas-angrepet i oktober. Den israelske propagandamaskinen søker på sin side å legge ansvaret for det tydelige omslaget i verdensopinionen på land som vil anerkjenne Palestina og land som samarbeider med muslimske og palestinske bistands- og støtteorganisasjoner. Så langt har imidlertid strategien deres ikke klart å ødelegge folkets moralske kompass, snarere det motsatte.

Men vi kan ikke la grusomhetene i Sydney bli brukt som våpen til å fordømme palestinske solidaritetsbevegelser eller til voldelig gjengjeldelse mot muslimske samfunn.