Tankene mine vel sju år tilbake, da bygda mi ble oversvømt

Å tove betyr å svinge, og for elva Tovdalselva betyr det historisk sterke og raske svingninger i vannføringen. I løpet av et par døgn i månedsskiftet september-oktober i 2017 steg elva 5 meter, Drangsholtmyra og deler av Foss ble satt under vann og nærmere 20 hus ble direkte ramma. Her i bygda skinte sola, mens over nær 300 mm nedbør falt på vel to døgn ved Senumstad, noen mil lenger opp i vassdraget. Det hele starta med et jordras inn i et hus innerst i Drangsholtkilen, som kunne fått langt mer alvorlige følger enn det gjorde.

De siste to meterne med elvestigning kom uvarsla, og både ansvarlige myndigheter og lokalbefolkningen var uforberedt. En nylig installert trafostasjon ble raskt satt under vann, og halve bygda mista umiddelbart strømmen. En del beboere våknet med vann oppetter veggene, og måtte spontant evakueres, og både små robåter og kanoer ble brukt i nabohjelpen. Heldigvis var vi allerede en sammensveisa bygd, og folk sto opp for hverandre de dagene flomkrisa rådde. I tre døgn var veiene til og fra bygda satt under vann og stengte. Det totale fraværet av Kristiansand kommune var frustrerende for oss, og ordvekslingen i media var prega av tøffe ord. Men umiddelbart i etterkant satte vi lokale oss ned sammen med de beredskapsansvarlige i kommunen. Det er den påfølgende dialogen, bistanden og gjensidige samarbeidet jeg her ønsker å markedsføre. Den kan forhåpentligvis spore til overføring til andre lokalsamfunn, for i dagens nyhetsbilde hører jeg intet om det lokalsamfunnene bidrar med, sjøl om de helt sikkert er til stede også vestpå.

Drangsholt og Grødum velforening hadde i sin 25-årige historie til da kun hatt fokus på trivselstiltak, og mange faste og tilfeldige aktiviteter hadde den tatt ansvar for. Dessuten var en flott badeplass ved elva og en gapahuk ved Drangsholtvann realisert, vedlikeholdt og drifta. Med flommen tok velforeninga på seg en helt ny oppgave. Det skyldes dels offentlig fravær mens krisa sto på, samt en egen erkjennelse av og erfaring med at vi i velforeningen kunne ta et viktig ansvar utover det det offentlige hadde mulighet til. Vi både kjenner bedre de lokale forholdene, sårbarheten og behovene til egne innbyggere, og kan handle raskere.

I etterkant av flommen fikk vi sammen med den kommunale flomberedskapen en felles forståelse av virkeligheten. Det innebærer at vi nå skjønner at vannet er det lite å gjøre med når det først kommer. Men en tidligst mulig varsling av en mulig kommende flomsituasjon vil være avgjørende for hvordan vi lokalt kunne forberede oss, som lokalt organiserte og som den enkelte husstand. For oss er det nyttig å bli invitert inn i de regelmessige beredskapsmøtene kommunen avholder, for å lære og formidle. Vi må også være forberedt på å måtte bistå med privat evakuering og sikring av private verdier. Gjennom møter og løpende orienteringer veit vi nå hvilke tekniske og tidsmessige varslingsmuligheter kommunen har til rådighet. Lokalt har vi organisert oss slik at vi er fem ansvarspersoner i bygda, som har hver sin sone av beboere å følge opp. Det skjer dersom oransje farevarsel for flom skulle komme fra NVE, og så bli formidlet fra kommunens beredskap til hver enkelt av oss fem. Da skal vi melde dette videre umiddelbart til de som anses sårbare og berørte i hver av våre ansvarssoner.

Kristiansand kommune har bistått oss med en båt til evakuering, som står klar om situasjonen oppstår. Kommunens tekniske etat bisto oss også med opprusting av en intern viktig veiforbindelse, som flommen hadde gravd hardt i. Det vi nok gjerne skulle hatt ytterligere fokus på, er de sårbare løsmassene, som elveavsetningene representerer. For oss som ferdes på Tovdalselvas nedre deler, ser vi lett hvor rasutsatt mye av jorda og bebyggelsen her er. Dessuten var det flere som sleit med forsikringsselskapene sine etter flomskadene, og her håper vi kommunal rådgiving vil kunne bys om situasjonen skulle melde seg.

Den rollen Drangsholt og Grødum velforening her har tatt mener jeg bør vurderes av andre lokalsamfunn, både i og utenfor Kristiansand kommune. Vi skal ikke overta noen form for offentlig beredskapsansvar, men vil kunne være en forlenget arm ut til beboerne om krisa melder seg på nytt. Det er mange velforeninger i Kristiansand kommune, og kanskje trengs lokal beredskap som kan berøre andre forhold enn flom. Det skjer stadig endringer i ledelsen av de lokale velforeningene. Da jeg i samband med ei lokal turbok for bydel Tveit i fjor fikk tilsendt en oversikt over velforeninger herfra, var den totalt utdatert. Jeg oppfordrer kommunen til både å holde denne viktige informasjonskanalen oppdatert, og gjerne initiere et tettere samarbeid med disse. Ønsker noen velforeninger å høre mer om våre gode erfaringer, er det bare å ta kontakt.