Ta tida tilbake!

GJESTEKOMMENTAR: Det er noe alvorlig galt når bedre teknologi ikke gjør livene våre bedre.

Arbeidere ved Kværner Ovnstøperi i 1920, ett år etter at åttetimersdagen blei innført i Norge. I dag har mange lengre arbeidsdager enn de hadde. Foto: Karl Edvin Bauthler/Nasjonalbiblioteket

For 105 år siden, i 1919, blei det innført åtte timers arbeidsdag i Norge. Det er den største arbeidstidsreformen vi noen gang har sett. Bare tretti år før var det normalt å arbeide tolvtimersdager i norsk industri, mens sjukepleiere kunne jobbe opp mot fjorten timer til dagen så seint som i 1915.

Dette var i dampmaskinene og telegrafenes tid. Samlebåndet var fortsatt en nyvinning i industrien og hesten den viktigste innsatsfaktoren i landbruket. I gårder og bygårder gikk folk på utedasser og vaska seg i stamper. Men teknologien hadde like fullt kommet så langt og effektivisert produksjonen så mye at det var mulig å innføre åttetimersdager. Ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden.

Riktignok var det den internasjonale arbeiderbevegelsens samla kamp, og kapitalistenes redsel for den russiske revolusjon, som var utslagsgivende når reformene blei gjennomført, men det var teknologien som gjorde den mulig. Produksjonslivet og samfunnets infrastruktur var blitt så effektiv at det var mulig å redusere arbeidstida med førti prosent på tre tiår.

Førti år siden sist

Nå har vi hatt over hundre år med ei utvikling i teknologi og infrastruktur som får 1919 til å virke som middelalderen, men normalarbeidsdagen har bare gått ned med en halv time siden den gang.

Rett skal være rett. Arbeidsuka er redusert i denne perioden, vi jobber ikke lørdag lenger. Men det er nesten seksti år siden det tok slutt, og det er snart førti år siden den siste lille halvtimen blei kutta i den norske normalarbeidsdagen. Etter det har altså alt annet eksplodert. Digitaliseringa av kommunikasjon, tjenesteyting, tenkning for ikke å snakke om industriproduksjon og håndverk har kutta hundretusener, kanskje så mye som en million arbeidsplasser i Norge, uendelig mye mer i resten av verden. Samtidig har produksjonen vår økt og økt hvert eneste år. Vi kan produsere ting ikke engang science fiction-forfattere kunne drømme om i 1919, og i mengder som ville fått Henry Ford til å besvime. Likevel framstår arbeidslivet vårt stadig mer som en blanding av stressfabrikk og sjukestue.

Bullshit jobs

Det er noe alvorlig galt med et samfunn hvor bedre teknologi og mer effektiv produksjon ikke gjør livene til folk bedre. Vi lever i et sånt samfunn. Da åtte timers arbeidsdag blei innført, var målet at vi skulle ha en balansert dag med åtte timers søvn, åtte timers fritid og åtte timers arbeid. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en arbeidsdag med seksten timers hvile og fritid. Og jeg er ikke aleine. Teknologien har ført jobbene våre inn i fritida, ikke tatt oss bort fra arbeidet. Det moderne arbeidslivet har færre beinbrudd og lungesykdommer, men drar livskrafta ut av stadig flere.

Industriarbeiderne som sloss for åttetimersdagen, hadde ingen illusjon om at arbeidet skulle gjøre dem lykkelige. De visste at det var tida de ikke var på jobb som telte. Det var den de sloss for, og for å få nok penger for arbeidet sitt til å kunne leve gode liv resten av tida. Det var arbeiderbevegelsens grunnleggende ideologi, og det var livets mål. Et godt liv utafor arbeidet, og minst mulig tid på arbeid.

I dag høres de setningene ut som dekadent latskap, sjøl for meg som skriver dem. Men det er kanskje noe av kjernen i problemet vårt. Vi som jobber i ulike deler av middelklassen – ja det er upresist, men la nå det være – vi har gifta oss med jobbene våre. Gjennom litt studier, litt sjølstendig ansvar og en masse tidsfrister og en ideologi som sier at arbeidet er det som skal gi livet mening, går vi med jobben i hodet døgnet rundt.

Samtidig gir stadig flere av jobbene egentlig ikke så mye mening. De er bullshit jobs som eksisterer i forhold til hverandre, som vi kan opprettholde fordi vi produserer så mye verdier med så lite arbeid andre steder i produksjonslivet. Men vi trenger dem, for alternativet er å stå utafor arbeidslivet, og om du ikke har arva millioner, så er det et lite attraktivt sted, økonomisk og sosialt.

I strid med gamle mål

Jeg tror vi trenger et grunnleggende opprør mot denne måten å tenke samfunn på, og en ny kamp om tida. Det er ikke et mål å flytte mest mulig papir, skrive flest mulig rapporter eller akademisere flest mulig av livets prosesser. Det er ikke et mål at folk skal jobbe mest mulig, sjøl om vi har eldrebølge i ett tiår og to akkurat nå. Å øke pensjonsalderen er stikk i strid med det som var målene for et godt samfunn for hundre år siden. Det er det ennå.

Det første vi kan gjøre er å samordne alle trygde- og sosialytelser i Norge, og erstatte dem med en grunnytelse. Ei samfunnslønn. Og gjøre den til å leve av. Avvikle hele det store meningsløse kontrollsystemet som Nav er. Og gjøre livet utafor arbeidslivet levelig uten arv eller kriminalitet.

Det neste steget er å ta tida tilbake. Og da er det for folk flest som det var for arbeiderklassen da åttetimersdagen blei innført. Det er ikke noe du kan gjøre aleine. Det er det bare de rike som kan. For alle oss andre er det fellesskapet som teller, om teknologiske nyvinninger skal komme oss til gode. Hadde det vært for hundre år siden, ville kravet vært åpenbart. Reduser det nødvendige arbeidet, del det på flest mulig og gi oss mer tid til å leve! Jeg tror det er et like godt krav i dag.

• Andre gjestekommentarer av Aslak Sira Myhre (og artikler der han er nevnt)
• Øvrige gjestekommentarer