Støtte til den liberale verdensorden tilsier sterk kritikk av Israel

Anerkjennelsen av Palestina er den en logisk konsekvens av en entydig utvikling i synes på Israel over de siste 70 årene, skriver innleggsforfatteren. Bildet: Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) kunngjør at regjeringen vil anerkjenne Palestina som en selvstendig stat. Foto: Erik Flaaris Johansen, NTB

Støtte til den liberale verdensorden tilsier sterk kritikk av Israel.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Under den noe misvisende overskriften «Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser» løfter Skjalg Stokke Hougen og Torkel Brekke en viktig debatt om samhold i norsk utenrikspolitikk (Aftenposten 20. november). Det er viktig å stå sammen om hovedlinjen i utenrikspolitikken. Det gjør man ved å søke et minste felles multiplum.

Hougen og Brekke gjør det motsatte. For dem er ett av Norges to statsbærende partiers utenrikspolitikk altså skadelig. Dette fordi den bryter med konsensus om Midtøsten, som ifølge dem er å støtte Israel, og fordi den er «urealistisk». Så vidt jeg kan se, er begge påstander uriktige.

Mer og mer kritisk til Israel

For det første finnes det ikke lenger noen konsensus om støtte til Israel.

I årene som er gått siden de første kritiske norske stemmer hevet seg mot Israel på midten av 1960-tallet (for eksempel norsk ambassadør til Kairo, Carsten Anker), via norsk kritikk av Israels medvirkning til massakrene i flyktningleirene Sabra og Shatila i 1982 til dagens brede fordømmelse, er hele den norske opinionen blitt mer og mer kritisk til Israel. Det gjelder alle partier.

Utviklingen i tenkningen til den betydeligste borgerlige politiker i perioden, Kåre Willoch, er et typisk eksempel. Han gikk, som så mange, fra å være sterk støttende til Israel til å bli sterkt støttende til Palestina.

Anerkjennelsen av Palestina og motstanden mot våpensalg til Israel er ikke noe plutselig brudd med konsensusen i norsk Midtøsten-politikk. Tvert imot er den en logisk konsekvens av en entydig utvikling i synes på Israel over de siste 70 årene.

Oppslutning om den liberale verdensorden

Norsk Midtøsten-politikk er heller ikke «irrasjonell».

Selve grunnlaget for norsk utenrikspolitisk konsensus har altså vært oppslutning om den liberale verdensorden.

Israel er det siste året kommet svært nær et brudd med demokratiet som styreform. Israel har også brutt med prinsippet om multilateralt samarbeid.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu er ettersøkt av Den internasjonale strafferettsdomstolen i Haag (ICC) for forbrytelser mot menneskeheten. De fleste EU-land har bundet seg til å arrestere Netanyahu om han dukker opp på deres territorium. De fleste av disse landene er også allierte i Nato. Medlemmer av Netanyahus regjering diskuterer åpent hvordan fordrivelsen av palestinere fra det okkuperte Gaza og israelsk nybygging samme sted skal foregå.

Israel handler altså stikk i strid med den liberale verdensordenens regler og normer. Dermed blir støtte til Netanyahus Israel, som ikke følger den liberale verdensordenens regler, en automatisk undergraving av samme verdensorden.

Må stå sammen

Støtte til den liberale verdensorden tilsier sterk kritikk av Israel. Vi får ikke noen konsensus ved å følge Hougens og Brekkes oppfordring til å kaste all støtte til de grunnleggende prinsippene for norsk utenrikspolitisk konsensus på båten. Vi må snarere stå sammen.