Stortingets tabbelov om god forretningsskikk ble ingen redning for Økokrim-tiltalte aksjemeglere

Saken Høyesterett avgjorde onsdag, stammer fra den såkalte Nordic Securities-saken, som har vært mye omtalt i næringslivsmedier. Gründerne bak selskapet er tiltalt for bedrageri mot investorer for flere titalls millioner, samt brudd på god forretningsskikk.

Hovedforhandlingen i Oslo tingrett gikk over fire måneder, fra høsten 2021. Også i lagmannsretten er det satt av fire måneder, men før oppstart ble saken delt i to, slik at det kun er spørsmålet om god forretningsskikk som nå har vært i Høyesterett.

Resten av saken, der fire menn er tiltalt, ruller og går for tiden i Borgarting lagmannsrett. 

Glemte setning

Forholdene som forretningsskikk-tiltalen gjelder, skjedde i 2016. Det som gjør saken spesiell, er at straffebestemmelsen de er tiltalt etter, i en kort periode på seks måneder i 2019, ikke eksisterte.

Årsaken er at Stortinget endret straffebestemmelsen om brudd på god forretningsskikk, men tilsynelatende glemte å ta med den setningen som likestilte styremedlemmer og daglige ledere med selve selskapet. Fra januar 2019, og frem til den rette ordlyden kom plass igjen i juni samme år, fantes det altså, etter ordlyden, bare foretaksansvar i straffebudet, ikke personlig ansvar.

Forsvarer Anders Brosveet har anført at de tiltalte dermed ikke kan straffes personlig. Dette fordi lex mitior – «den mildere lovs prinsipp» – forbyr staten å straffe for forhold som i tiden etter gjerningstidspunktet er gjort straffritt. Og etter forsvarets syn: Uavhengig av om handlingen senere – på nytt – er blitt straffbart.

Dette var Borgarting lagmannsrett enig i, da saken ble behandlet der i vinter.

Uenige om EMD-praksis

«Den mildere lovs prinsipp» springer ut av EMK artikkel 7. Kjernen er at dersom en lov er blitt endret til tiltaltes gunst etter at handlingen er begått, så skal den mildere bestemmelsen legges til grunn. Lagmannsretten skrev:

«Som det fremgår foran mener lagmannsretten at lex mitior-prinsippet, slik dette er utledet av EMK artikkel 7, innebærer at de tiltalte har krav på å behandles etter den mildeste straffelovgivningen i hele perioden fra og med handlingstidspunktet til og med domstidspunktet. Det er ikke noe krav om at den mildere straffelovgivningen foreligger på domstidspunktet. Dette innebærer at de tiltalte skal nyte godt av en eventuell mildere straffelovgivning i perioden fra 1. januar til 21. juli 2019, selv om det igjen forelå en strengere straffelovgivning på domstidspunktet.»

Dette er Høyesterett ikke enig i, og skriver:

«Lagmannsretten har i sin vurdering lagt betydelig vekt på EMDs dom 24. januar 2017 Koprivnikar mot Slovenia. (...) Lagmannsretten har tatt dommen til inntekt for at EMK artikkel 7 nr. 1 er til hinder for å oppstille «et generelt og alminnelig unntak» fra den mildere lovs prinsipp for lover som ikke gir uttrykk for et endret syn på straffen.

Jeg kan for min del ikke se at dommen gir veiledning om rekkevidden av den mildere lovs prinsipp i en sak som vår.»

Høyesterett mener den aktuelle EMD-saken gjaldt lovs- og klarhetskravet, og ikke den mildere lovs prinsipp, og at «det fremstår som noe uklart hvorfor EMD også nevner den mildere lovs prinsipp i den avsluttende oppsummeringen».

Ren tabbelov

Høyesterett legger videre til grunn at den midlertidige opphevingen av straffansvaret i 2019 var en utilsiktet lovgiverfeil, og dermed ikke ga uttrykk for noe endret syn på straffverdigheten av handlingen. Førstvoterende Eyvin Sivertsen skriver:

«Jeg kan ikke se at de hensynene som ligger til grunn for den mildere lovs prinsipp, tilsier at mellomliggende lovgivning i sin alminnelighet skal måtte legges til grunn i tiltaltes favør. Prinsippet står etter min mening sterkest hvis det – som etter straffeloven § 3 – knyttes til mildere lovgivning på domstidspunktet, fordi dette sikrer at dommen bygger på lovgivning som gir et oppdatert uttrykk for lovgivers syn på straffen. EMD er selv inne på dette i Scoppola-dommen avsnitt 108 ved å peke på, som et bærende hensyn bak den mildere lovs prinsipp, at tiltalte ikke bør kunne dømmes til en straff som lovgiver i dag vurderer som uforholdsmessig – «now consider "excessive".» 

Må gå om igjen

Konklusjonen blir at det, i tråd med hovedregelen i straffeloven § 3, er loven på handlingstidspunktet som skal legges til grunn. Det er bare etterfølgende lovendringer som bygger på et «endret syn» på bruk av straff, som må komme tiltalte til gode, skriver Høyesterett:

«Ettersom opphevingen av det personlige ansvaret etter
verdipapirhandelloven § 10-11 ellevte ledd skyldtes en utilsiktet feil fra lovgivers side som ble rettet opp før saken ble avgjort, er dette vilkåret ikke oppfylt.

I samsvar med hovedregelen i straffeloven § 3 første ledd skal derfor verdipapirhandellovens bestemmelser som de lød på handlingstiden, legges til grunn ved domstolenes behandling av tiltalen post II om overtredelse av god forretningsskikk.

Lagmannsrettens dom om frifinnelse bygger derfor på feil rettsanvendelse og må oppheves.»

Vil til Strasbourg

Forsvarer Anders Brosveet er for tiden midt inne den fire måneder lange ankeforhandlingen om resten av tiltalen mot de to gründerne. I tingretten ble de dømt til sju måneders fengsel. Aktors påstand var 11 måneder.

Brosveet mener spørsmålet åpenbart vil bli bragt videre til menneskerettsdomstolen, straks det er ferdigbehandlet i norske domstoler.

– Høyesterett har tolket de foreliggende EMD-avgjørelsene innskrenkende, og sagt at de ikke løser vår saks tema. Det er vi uenige i. Vi mener det følger av EMDs praksis at ordlyden i straffeloven § 3 må tolkes innskrenkende, sier Brosveet.

Han leser Høyesteretts dom «som en invitasjon til Strasbourg» om å avklare spørsmålet. Men først må saken berammes på nytt i lagmannsretten, ettersom Høyesterett også opphevet ankeforhandlingen.

– Til sist blir det opp til EMD å ta stilling til dette, sier Brosveet.

Høyesteretts dom finner du her.