«Storslagen og engasjerende»

Den tredje filmen om de store, blå na’vienes kamp mot det invaderende himmelfolket inneholder alt vi er vant til fra regissør James Cameron.

Det betyr enorme mengder av eventyrlig sci-fi-action, forankret i et miljøvennlig budskap om å leve i pakt med naturen.

Cameron er fremdeles en så dyktig og dreven historieforteller at selv 3 timer og 17 minutter føles akkurat passe.

Det man kan sette fingeren på, er at verken det visuelle eller tematiske bringer særlig mye nytt på banen.

Filmen kunne like godt hett «Avatar: The Way of Water – Part 2». Selv om den er repeterende, er det umulig å avskrive «Avatar: Fire and Ash».

Den er nemlig både spennende, storslagen og engasjerende som lite annet jeg har sett på kino i år.

Angripes av Askefolket

Historien foregår stadig på den frodige planeten Pandora, og starter der «Avatar: The Way of Water» sluttet (begge filmene ble innspilt samtidig).

Na’vi-familien til Jake Sully (Sam Worthington) og Neytiri (Zoe Saldaña) opplevde et stort tap i forrige film, men har begrenset med tid til å bearbeide det.

Det grådige og skruppelløse himmelfolket (altså mennesker) er fremdeles på jakt etter Pandoras rikdommer, og spesielt Jake gjør seg veldig opptatt med å forberede seg for å kunne beskytte familien.

Under en reise angripes Sully-familien likevel av den farlige Mangkwan-klanen, også kalt Askefolket, ledet av aggressive Varang (Oona Chaplin).

Det gjør at den stadig tilbakevendende offiseren Quaritch (Stephen Lang) nok en gang kommer på sporet av Jake Sully, fast bestemt på å fullføre oppdraget med å fange ham.

Spilletiden er betydelig

Det er mange flere historietråder i filmen, som Kiri (Sigourney Weaver) og hennes mystiske forhold til allmoderguden Eywa.

Jakes sønn Lo’ak (Britain Dalton) lengter etter farens tilgivelse og anerkjennelse.

Quaritch leter etter sin egen sønn, Spider (Jack Champion), som på sin side står foran et skjebnevalg.

Det kan virke mye, og spilletiden er da også betydelig, men det burde ikke komme som en overraskelse. James Camerons karriere har nemlig aldri vært basert på nøysomhet.

Grensetøying har alltid vært selve målet for den kanadiske regissøren (som også fikk newzealandsk statsborgerskap i 2025).

Se bare på filmer som «Aliens», «The Abyss», «Terminator 2: Dommens dag», «Titanic» og de to første «Avatar»-ene.

Han har imidlertid som en av sine styrker å kombinere visuell overflod med gode historier med en klar, emosjonell kjerne, noe han også mestrer denne gangen.

Derfor følte jeg aldri på noen form for kjedsomhet gjennom de 3 timene og 17 minuttene.

Kan man bare ønske seg at det gode gamle «intermission»-konseptet gjør et comeback på alle filmer som varer over tre timer?

Tåler noen repetisjoner

Det er likevel ikke fritt for at Cameron gjentar seg selv denne gangen. Mens det var en klar forskjell mellom de to første «Avatar»-filmene, går treeren i toerens fotspor.

Vi får mer tulkun-jakt, mer drageflyging, flere kamper mot de samme truslene i de samme omgivelsene.

Askefolket er filmens største nyvinning, men de blir aldri utforsket mer enn absolutt nødvendig for å kunne fungere som antagonister.

Siden den grenseløse teknologien som ligger bak produksjonen er nettopp det, grenseløs, burde planeten Pandora kunne skjule enda flere fantasifulle hemmeligheter.

Kanskje blir dette utforsket i film fire og fem, som for lengst er annonsert.

Det som presenteres for oss i «Avatar: Fire and Ash» er uansett så ekstremt nydelig filmet og praktfullt animert at jeg godt kan tåle noen repetisjoner.

Dette er vanvittig historiefortelling på et svimlende høyt nivå, både når det gjelder det visuelle og auditive.