Stavanger-forfatter med ny bok om Iran og Israel – et vennskap som surnet

Jøder og persere var venner i 3000 år før landene deres ble rivaler og fiender.

Eirik Kvindesland minner oss på at hvem som er venn, og hvem som er fiende, ikke alltid er så lett å si. Foto: Privat

BOK: Eirik Kvindesland. Iran og Israel. Gamle venner, nye fiender. 241 sider. Cappelen Damm Akademisk.

I 1905 lå oldefar på grensen for å skyte svensker om det ble noe bråk rundt unionsoppløsningen.

I 1945 var flere millioner ukrainere døde som følge av Den store patriotiske krigen.

I 1979 handlet Iran og Israel livlig med hverandre, og utvekslet etterretningsinformasjon om araberne rundt dem. Lenge etter revolusjonen også, viser det seg.

Hvem er venn, og hvem er fiende? Det varierer med historiens sommerfugleffekter.

Når ei bok heter «Iran og Israel», vanker det ikke ekstrapoeng for å gjette hva den handler om. I fjor holdt de to lokale stormaktene i Midtøsten på å gå til direkte krig mot hverandre.  Det ville neppe endt lykkelig for noen av dem.

Forfatter Eirik Kvindesland er tilknyttet som postdoktor ved det historiske fakultetet ved Universitetet i Oxford. Både du og jeg kan likevel være uenig med ham i enkeltsaker, men akkurat der sitter det ingen dumskaller. Kvindesland bodde i Midtøsten i tre år, og snakker flere relevante språk.

Hans analyse av forholdene mellom Iran og Israel er en fascinerende påminner om at landene lenge var, om ikke bestevenner, så i hvert fall gjensidig nyttige partnere for hverandre.

I 3000 år har Persia og Iran vært et ganske så trygt sted for jøder, og de siste tiårenes kjekling burde blitt en parentes i fremtidens historiebøker. Iran skiller klart mellom sine egne jøder og Israels politikere.

Men over 100.000 persiske jøder har flyttet fra landet siden 1948, og det er vel et tegn på at ikke alt er like moro for dem der lenger. I dag bor det flere persiske jøder på Long Island i New York enn det gjør i Iran, der bare 8500 klamrer seg fast som en påminner om lykkeligere tider.

Kvindesland insisterer på at fiendskapen i dag er en fiendskap mellom stater, og ikke mellom folk med en lang, til dels felles forhistorie. Det har han antakelig helt rett i, og sånn er det vel ofte.

Foreløpig har jeg ikke nevnt palestinerne, men offisielt er dagens forhold mellom landene i stor grad muggent på grunn av situasjonen deres.

Når vi kikker i en litt annen retning, ser vi to nasjoner som begge har ambisjoner om å være en leder for regionen. Da er det uhyre praktisk for Iran at Israel er opptatt med bråk i naboens hage. Akkurat som det var praktisk for Israel at Irak og Iran i årevis brukte sine ressurser på å myrde hverandres ungdommer istedenfor å kikke mot Israel selv.

Begge nasjoner er interessert i at den andre er travel på annet hold.

Jeg har heller ikke nevnt atomavtalene, som Iran i stor grad overholdt, selv da Vesten ikke gjorde det. At Israel frykter iranske atomvåpen, og dermed saboterer. Jeg har ikke nevnt han oransje som ødela den siste avtalen.

Jeg har ikke sagt noe om Syria eller de andre krigene eller de mange intrigene. Iran og Israel jobber ennå til tider mot felles mål. Felles fiender driver frem sånt.

Jeg har ikke snakket om at både Iran og Israel allierer seg med grupper som slåss i deres sted. Det er ikke plass, selv om det er viktig for å forstå. Så da får du vel lese boka isteden.

På drøyt 240 sider skjønner du at Kvindesland ikke kan gå noe særlig i dybden på enkeltsaker heller. Det savner jeg innimellom.

Men samtidig er dette en lettlest, overkommelig og tilsynelatende klok bok fra en mann som holder seg til fakta og stort sett ligger unna synsing med mindre han må rote seg borti det.

Du kan trygt lese denne om du er forvirret og vil nøste opp noen av flokene du måtte stri med rundt Midtøsten.