Språkutfordringer i helsevesenet må tas på alvor

I arbeidet med å oppnå pasienttrygge helsetjenester spiller kommunikasjon med pasienter og mellom ulike helsearbeidere en avgjørende rolle. Kommunikasjon er ikke bare viktig for effektiviteten i helsetjenestene, men også for kvaliteten på pasientbehandlingen. Globalt har pasientsikkerhet vært et viktig satsingsområde, fremhevet i Verdens helseorganisasjons (WHO) handlingsplan for 2021-2030, hvor blant annet behovet for robuste kommunikasjonssystemer og interkulturell kompetanse i helsetjenestene vektlegges.

Vi trenger flere hender i helse- og omsorgssektoren, da behovet er stort og økende. I tråd med økende globalisering har etnisk mangfold blant helsepersonell blitt mer og mer vanlig. I Norge utgjør innvandrere over 17 prosent av de kommunalt ansatte omsorgsarbeiderne. De kommer fra ulike deler av verden, den største gruppen er fra Asia, dernest Øst-Europa og Afrika.

Studier viser at både de som har norsk som andrespråk og de som har norsk som morsmål, opplever ulike utfordringer i samarbeidet. Utfordringene er hovedsakelig knyttet til manglende språkkompetanse og ulik kulturforståelse.

Vi som jobber med utdanning av sykepleiere på Universitetet i Agder, har gjennomført flere studier blant studenter med etnisk minoritetsbakgrunn, og vi har erfart at de har utfordringer både i teori og praksis. En av studiene avdekket at minoritetsspråklige sykepleierstudenter opplevde utfordringer knyttet til både språk og kultur, de følte seg isolert og ble i liten grad integrert med de etnisk norske studentene.

En annen studie avdekket at sykepleiere i praksis opplevde det som utfordrende å veilede minoritetsspråklige studenter på grunn av manglende språkforståelse, noe som gjør at disse studentene trenger mer oppfølging og veiledning. Disse ekstra utfordringene krever ekstra tid og tilrettelegging og skaper utrygghet både blant studentene som har norsk som andrespråk og sykepleierne i praksis.

Studier blant etniske minoritetssykepleiere viste at de opplevde vanskeligheter med forståelse, med uttale og med det å uttrykke seg skriftlig på norsk. De ga uttrykk for at det var et misforhold mellom egne språkkunnskaper, spesielt manglende ordforråd og de forventningene personalet med norsk som morsmål hadde til dem. Disse forventningene førte til et ønske om å skape et bilde av å snakke språket flytende og skjule mangelen på forståelse. En slik holdning skaper problemer, og det kan føre til at pasientene blir utrygge og at kollegaer ikke har tillit til at pasienten blir ivaretatt på en forsvarlig måte.

I kommunikasjon mellom ansatte med norsk som morsmål og de som har norsk som andrespråk, rapporteres det at det ofte kan oppstå misforståelser, for eksempel ved bruk av tall, stedsnavn, kjønn og navn på personer. Slike misforståelser kan være alvorlige når man jobber i helsetjenesten. Derfor bruker begge parter mer tid for å sikre at man har forstått ting rett ved å gjenta og oppklare ting. Men også i det sosiale arbeidsfellesskapet betyr kommunikasjonen mye, og der forteller ansatte at ikke bare språkutfordringene, men erfaringene knyttet til ulik hverdag og kultur gjør det vanskelig å dele erfaringer og opplevelser med hverandre, noe som kan føre til manglende sosial integrering.

For å ivareta pasientsikkerheten vil det være helt nødvendig med relevant språkopplæring for de som skal ha ansvar for pasienter. Vi har et stort behov for ansatte, også de med minoritetsbakgrunn, men det krever at arbeidsgivere og ansvarlige institusjoner har systematisk oppfølging og tilrettelegging for de som har kultur- og språkutfordringer. Samtidig er det også viktig at de ansatte med språkutfordringer selv tar ansvar for egen læring.