Språklig sadisme gir Trump alt

Donald Trump er stolt av sine empatiløse utsagn, skriver Gjermund S. Eriksen. Foto: Julia Demaree Nikhinson/AP/NTB

Donald Trumps grusomme utsagn om Rob Reiner gir Trump alt han ønsker seg.

Donald Trumps grusomme melding, der Trump ser ut til å fryde seg over det tragiske drapet på Reiner-ekteparet 14. desember, gir Trump alt han ønsker seg. Har vi sett et mer ondsinnet enkeltutspill?

Les selv: «A very sad thing happened last night in Hollywood, Rob Reiner, a tortured and struggling, but once very talented movie director and comedy star, has passed away, together with his wife, Michele, reportedly died due to the anger he caused others through his massive, unyielding, and incurable affliction with a mind‑crippling disease known as TRUMP DERANGEMENT SYNDROME, sometimes referred to as TDS. He was known for driving people CRAZY by his raging obsession of Donald J. Trump (...).»

Kan det bli verre? Ja.

Gleden Trump kjenner over å såre motstanderen, er både det private og personlige målet. At det også tjener ham politisk, er ren bonus.

La oss begynne i det private, i kulturens dypeste og mørkeste kroker.

Det finnes en form for vold som ikke etterlater blåmerker, men som like fullt endrer mennesker. Den sitter ikke i knyttneven, men i setningen. Ikke i slaget, men i pausen før det verbale støtet lander. Språklig sadisme er ikke bare et psykologisk avvik; den er et politisk verktøy, et kulturelt ritual og – for enkelte personlighetstyper – en kilde til eufori.

Sadisme, i sin reneste form, handler ikke primært om smerte. Den handler om kontroll, om dominans. Om den intime tilfredsstillelsen som oppstår idet man ser et annet menneskes indre balanse vakle, og vet at det er ens egne ord som har forårsaket skjelvingen. Smerten er bare beviset; reaksjonen er belønningen.

Marquis de Sade var den første som systematiserte sammenhengen mellom makt, nytelse og andres smerte – ikke som avvik, men som filosofi. Psykoanalytikeren og sosiologen Erich Fromm analyserte sadisme som kompensasjon for eksistensiell tomhet og behovet for ytre kontroll når du mangler indre trygghet og autonomi.

Verdensmester i sadisme

Skulle det avholdes verdensmesterskapet i sadisme i fiksjonens verden, mener jeg The Joker tar gullet i film, Judge Holden i Cormac McCarthys «Blodmeridianen» seirer i bokform, Iago i «Othello» i skuespill, og – for meg fysisk mest utmattende – Prince Geoffrey i «Game of Thrones» knuser alle i seriedrama. Der sadistenes gullrekke, skapt for å overgå vår fantasi, for å maksimere dramaenes effekt.

Og likevel når de ikke opp til virkelighetens Donald Trump. Han oppnår mye mer. Det er ikke bare estetisk eller psykologisk tilfredsstillelse han får. Og han oppnår ikke bare midlertidig makt og overtak, som fiksjonskarakterene. Han slipper unna med det.

Biografiene om Trump er fulle av dokumenterte empatiløse utsagn og handlinger, tilstrekkelig kildebelagt til å ikke bli saksøkt ihjel – og nettopp derfor er det heller ingen grunn til å tvile på fortellingene. For Trump er dette reklame for hans alfa-egenskaper. Han er stolt av dem.

Kamufleres som humor

I politikkens verden er språklig sadisme langt fra sjelden. Det er tvert imot blant de mest effektive verktøyene for maktutøvelse i moderne offentlighet. Der fysisk vold utløser moralsk motstand, kan verbal ydmykelse kamufleres som humor, ærlighet eller brutal nødvendighet. Den pakkes inn i ironi, memer og latter – og oppleves dermed som legitim og forsvarbar av tilhengere og allierte propagandister.

Trumps lykke er sadismens samspill med sosiopati og narsissisme. Ikke som skjellsord, men som handlingsmønstre. Sosiopaten søker stimuli og dominans uten empatiens bremser. Narsissisten søker speiling, bekreftelse og makt over andres emosjonelle landskap. For begge er språklig sadisme et ideelt verktøy. Det gir umiddelbar respons, synlighet og etter egne mål gjør det dem større og sterkere.

Der demokratisk retorikk søker samtykke, søker sadistisk retorikk ubehag. Kritikk er ikke en kostnad, den er en bekreftelse. Smerte er data. Vemmelse er valuta. Og for Trump også stimuli.

«The cruelty is the point» heter en av de beste analysene av Trump og Maga, skrevet i 2018 av Adam Serwer. Tittelen er treffende, men utilstrekkelig. For sadisme uten frekvens er bare et øyeblikk. Et stunt. Den virkelige makten oppstår når grusomheten gjentas, normaliseres og ventes.

Neste sjokk

Men som ved all stimuli, svekkes effekten ved gjentagelse. Det som én gang var sjokkerende, blir snart hverdagslig. Smerteterskelen skyves og han kan ikke vente for lenge med neste sjokk. Utspillene må bli skarpere, mer foraktfulle og mer dehumaniserende – ikke bare for politisk effekt, men fordi både avsender og tilhengerne trenger det.

I politikken får dette strukturelle konsekvenser. Offentligheten blir en arena for affekt fremfor argument, for fornedrelse fremfor forhandling. Språket slutter å bygge fellesskap, og språklig sadisme blir et hierarkiverktøy, den autoritære leders aller nødvendigste verktøy.

For Trumps viktigste strateger, Stephen Miller og Steve Bannon, er sjokkerende utsagn ikke et kommunikasjonsproblem, men en essensiell motor i Maga-maskineriet. Hver gang han sjokkerer, skjer noe strategisk veldig viktig: Han blir uunngåelig for politikken og uunnværlig for trafikken. Hver gjengivelse fungerer som gratis distribusjon av det autoritære hovednarrativet om styrke og grenseløs vilje til dominans. I deres logikk er ikke fordømmelse en motkraft, men en forsterker.

Sjokket skaper følelse før tanke. For basen bekreftelse, for motstanderne utmattelse. Sadismen mobiliserer og demobiliserer samtidig – og derfor er det en skremmende effektiv markedsstrategi.

Vi er medskyldige

I medieøkonomien, som under Trump er hele økonomien, belønnes rekkevidde og intensitet, engagement. Den mest brutale aktøren blir den som ikke bare beholder, men også vinner markedsandeler.

Men kanskje det mest urovekkende: Vi som publikum gjør oss til medskyldige. Reaksjonen gir også oss stimuli. Dermed oppstår et kretsløp der sadisten, publikum og medielogikken forsterker hverandre.

Forakt kan føles rensende. Å se andre lide etter å bli utsatt for berettiget og velformulert harme kan i små doser gi en følelse av moralsk overlegenhet. Vi er en livnærende nødvendighet i kretsløpet.

Trumps tiårige språksadisme er en privat, personlig og politisk psykologisk operasjon. En økonomi av affekt. Et privat-og-politisk-erotisk prosjekt der makt utøves gjennom å gjøre de andre mindre – og nyte det. Stabssjef i Det hvite hus, Suzie Wiles, har kalt det narrativ dominans. Dette er ikke teori. Det er strategi og praksis.

At ord har betydning, har man fått bekreftet igjen og igjen etter hvert som oppmerksomhet – og sinneindustrien vokste til å bli verdens mest lønnsomme industri for aksjonærer og den mørke høyrepopulismens evige energikilde. Big-techs plattformer er, ved siden av Trump som autokratisk enkelttalent, de som har bidratt til å skade det liberale demokratiet mest – innenfra. Og selvsagt også den velfungerende markedsøkonomien.

Der den språklige sadisten trenger stadig høyere doser, trenger demokratiet noe langt mer krevende: tålmodighet og konstant språklig fornyelse. Motgiften er ikke høflighet, men ansvar i språket. En erkjennelse av at gjentatt grusomhet ikke er styrke, men avhengighet.

Det vi trenger nå

Vi må alle evne å fornye – og formidle – hvorfor det er galt på nye måter. For å holde apatien unna og forsvare frie tanker. Som Rob Reiner som forteller og kreativt menneske var et historisk perfekt eksempel på: Ord har betydning, og vi bør og må alle kreativt og humørfylt bruke det til det gode så mye som mulig. Alternativet er apati, under- eller utkastelse.

Jeg hadde en faktaboks med topp 10 verbale Trump-sjokk siste 10 år, kronologisk. Men se heller Rob Reiners samlede verker i julen. Begynn med «Prinsessebruden», før du tar «Et spørsmål om ære» og fyller på med så mye av Reiners humør, mot og kreativitet du kan. Vi trenger det alle mann. Og fryd over Robs minne.