Spilte på drømmen til den stygge andungen

Egentlig visste vi det vel. Men likevel er det ubehagelig å få det opp i ansiktet på den måten.

Jeg snakker om «America’s Next Top Model», en av de største reality-suksessene fra det tidlige 2000-tallet, og om de ganske uhumske tingene som skjedde i kulissene for at showet skulle bli hva det var.

Det er det vi får i «Reality Check», en ny Netflix-dokumentar i tre deler, som intervjuer programledere, dommere og deltagere fra den gang da. Som en som fulgte med på mange av sesongene, er dette gamle kjenninger: Showets skaper, programleder og diva Tyra Banks, stylist Jay Manuel, den mandige britiske fotografen Nigel Barker, og den overdådige og ofte drag-kledde catwalkinstruktøren Miss J Alexander.

Jeg blir også minnet om hvordan jeg selv var den gangen. Om hvordan jeg bare himlet med øynene over TV-bransjens kynisme, når jeg egentlig burde blitt mer forskrekket.

For i retrospekt er det utnyttelsen av deltagerne som er det mest oppsiktsvekkende. De var unge jenter som meldte seg på via landsomspennende auditions, før en liten gruppe ble valgt ut til selve programmet.

Der måtte de hver uke gjennom en fotoshoot og ulike utfordringer, før en av dem ble sendt hjem. Den som stod igjen til sist, fikk en modellkontrakt og ble lovet suksess og berømmelse. Jeg vet ikke om noen av oss som så på, trodde at det ville skje, men deltagerne syntes å tro det. For noen få gikk det faktisk bra. Noen ytterst få.

I dag gjør det direkte vondt å se deltageren Shandi Sullivan havne i en seksuell situasjon hun selv opplever som et overtramp under en fest i Milano, få en telefon for å ringe hjem og tilstå overfor kjæresten, som skriker og skjeller henne ut før hun blir liggende gråtende i fosterstilling. Alt mens kameraene går.

Deltagere blir hengt ut for å være tjukke, fotografert i situasjoner som skremmer vettet av dem, manipulert og ydmyket. Alt for at det skal bli bra TV.

Det er interessant å høre deltagerne i ettertid være sterkt kritiske til behandlingen de fikk. Mange av dem føler seg brukt og lurt. Dokumentaren er også en påminnelse om at jentene i ANTM, som det ble kalt, har et trekk de deler med så mange reality-deltagere på den tiden: De kom ofte fra fattige kår.

Deltagelsen i programmet handlet ikke så mye som å komme seg til topps, som å komme seg vekk fra der de var. De var svært unge, og mange av dem hadde ikke ressurser eller nettverk. De var lette å bruke.

Tyra Banks og dommerne prøver for det meste å skli unna kritikken. De viser til sin egen pionerrolle i å vise frem en mangfoldig og kjønnsoverskridende del av motbransjen. Og de peker på at sånn var det jo bare, den gangen.

Det har de jo helt rett i, uten at det fritar noen for ansvar. Mer enn tjue år senere er det lett å glemme hvor ville disse årene faktisk var. Det ene etter det andre realityshowet kom og gikk, og prøvde å overgå hverandre i å være menneskelig fesjå.

Det var en grunnleggende tanke i underholdningsbransjen at dersom du først hadde meldt deg på, stukket frem hodet, gått inn for å bli kjent, var du fritt vilt. Dette gjaldt enten du var en glemt reality-deltager eller en verdensstjerne, som Britney Spears og Lindsay Lohan.

Det hører med til historien at mange av de som oppsøkte rampelyset, var utmerket godt klar over dette. De utnyttet bransjens og medienes hunger etter skandaler og outrert oppførsel. Men selv stjernene var ofte unge og sårbare, særlig satt opp mot de kyniske kommersielle kreftene som tjente penger på dem.

«America’s Next Top Model» lovet tilskuerne et glimt inn bak kulissene i motebransjen, og markedsførte seg ved at de skulle vise hvor hardt og skittent livet kunne være der. Mer underforstått var løftet om konflikt og drama, at tilskuerne skulle få se tilspissede situasjoner mellom hardt pressede deltagere.

Og her er det som slår meg når jeg ser «Reality Check». Dokumentarserien tar et kritisk blikk på «America’s Next Top Model», men selger den ikke egentlig samme historie én gang til? De gamle konfliktlinjene trekkes opp igjen. Igjen kommer vi bak kulissene, ikke i motebransjen (eller «motebransjen», all den tid serien aldri var særlig realistisk), men i TV-produksjonen.

Det er poseringer i forgrunnen og baksnakking i bakgrunnen. «Reality Check» er underholdende på samme måte «America’s Next Top Model» var det. Men den føles mer stueren fordi den går inn for, og klarer, å vekke genuin forferdelse på vegne av modellene.

En annen ting er også interessant. Kritikken dokumentaren retter mot programmets etos og metoder føles velfortjent. Men for mange av oss var det ikke drama, catfights og intriger som gjorde at vi så på. Det var det programmet faktisk hevdet å handle om: stylingen, fotograferingen.

Noen av deltagerne var konvensjonelt vakre. Andre kunne fremstå som mer alminnelige, med mindre du hadde et trent blikk. Det var noe fint ved å se en keitete jente med flatt hår og singlet bli stelt og sminket, få tredd på seg en voksen kjole, og gjennom kameraets blikk bli noe nær en gudinne.

Det var noe ved forvandlingen, ved prosessen, som minnet om at unge mennesker kan bli mange ting. Hent dem ut av sine naturlige omgivelser og fotografer dem på en måte som fremhever kinnbena og øyenbrynene deres, og du har en skikkelse som plutselig fremstår som noe helt annet enn de gjorde noen timer tidligere.

Her lå det tross alt en kime til noe frigjørende i det utskjelte 2000-tallet. Det var en tanke der om at du ikke er bundet fast til den du er født som, den du er vokst opp som. Ta på deg andre klær, finn en annen holdning, og du kan bli som stjernene, de som virker uoppnåelige, overmenneskelige. I alle fall litt.

Dette er så klart den desperate drømmen som ligger i forestillingen om den stygge andungen, som bare venter på den rette anledningen til å slå ut med de store hvite vingene sine. Og den kan utnyttes.

De aller færreste deltagerne i «America’s Next Top Model» fikk suksess etterpå. Og noe av det triste er at programmet slett ikke hadde trengt å kjøre dem gjennom kjøttkverna for å få frem sitt poeng:

Du rommer mer enn du tror.