Spesiell lov brukt i flere saker: – Trengs bedre forståelse

Sjur Lehmann er direktør i Statens helsetilsyn.

Utviklingshemmede Marita og Anita ble flyttet med feil lovparagraf på hver sin kant av landet. Nå har lignende saker dukket opp i tre nye fylker.

• Erlend Ofte Arntsen
• Ronny Berg

Mandag 16. desember kl. 20:42

Statens helsetilsyn har etter VGs avsløringer gått inn i Marita og Anitas saker og bedt om svar fra to statsforvaltere.

– Vi ønsker å vite hvordan de har håndtert dette, sier Sjur Lehmann, direktør for Helsetilsynet, i et intervju med VG.

– Hva har dere gjort i de to konkrete enkeltsakene?

– Jeg vil helst ikke si så veldig mye om de konkrete enkeltsakene, utover at vi har bedt om en orientering fra statsforvalterne, og det får vi, svarer Lehmann.

Marita (t.v.) og Anita har ulike utfordringer og språkvansker, men begge har diagnosen psykisk utviklingshemming og ble flyttet ut av sine hjemkommuner – vekk fra foreldrene. Foto: Privat

Spesiell lov

Helselovgivningen gir deg rett til å bestemme om du vil motta helsehjelp eller ikke.

Den aktuelle paragrafen i Marita og Anitas saker gjør det mulig for helsepersonell å ta avgjørelser for deg når du selv er ute av stand til å gjøre det.

For eksempel om du trenger en operasjon mens du er i koma. Betingelsen er at legene finner ut at du ville ha gitt tillatelse til helsehjelpen.

Men ifølge jusprofessorer og Helsedirektoratet er ikke flytting helsehjelp. Paragrafen, som heter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6, kan derfor ikke brukes i slike saker.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–6

Det er et krav i norsk helselovgivning at du selv skal gi tillatelse til å motta helsehjelp.

Denne paragrafen er en «sikkerhetsventil» når personer uten samtykkekompetanseEn persons evne til å forstå og gi tillatelse til medisinsk behandling eller andre viktige beslutninger. trenger helsehjelp der og da, for eksempel om du er i koma og trenger en operasjon.

Den gjør det mulig å gi helsehjelp, «hvis det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp.»

Betingelsen er at pårørende får gi informasjon om hva pasienten ville ha ønsket.

Jusprofessorene Anne Kjersti Befring og Bente Ohnstad mener at flytting ikke er helsehjelp.

Loven kan derfor ikke brukes i vedtak som gjelder flytting av tjenestetilbudet til utviklingshemmede.

Helsedirektoratet har samme oppfatning og var ukjent med praksisen.

Møtte ikke fysisk

Marita og Anitas saker er uten tvangsvedtak. Ifølge kommunene er dette frivillige flyttinger som ble gjort innenfor deres rettmessige handlingsrom. Statsforvalterne er enige.

Men det var motstand fra foreldrene. De mener flyttingene også var mot døtrenes egen vilje.

Både Marita og Anita var uten samtykkekompetanse, altså ansett av helsepersonell til å være uten evne til å uttrykke egne valg, eller forstå konsekvensene av dem.

Spørsmålet blir derfor hvordan kommunene og statsforvalterne ved bruk av § 4–6 kom frem til Anita og Marita ville ha gitt tillatelsene til flyttingene.

I ett av vedtakene samtykket en lege på vegne av Marita – til tross for at legen aldri hadde møtt Marita fysisk.

Professorkollega Anne Kjersti Befring mener bruken av paragrafen i begge saker så ut som et forsøk på «å konstruere seg vekk fra tvang».

Fire nye saker

Gjennom en nasjonal kartlegging har VG identifisert 53 flyttinger de siste fem årene som har to fellestrekk med sakene til Anita og Marita:

• De var uten formelle tvangsvedtak.
• Kommunene bekrefter at personen selv eller familien viste motstand.

VG har nå funnet at det blant disse 53 flyttingene finnes fire tilfeller som har enda et fellesstrekk:

• Kommunen har brukt pasient- og brukerrettighetsloven § 4–6.

De fire sakene fordeler seg på tre ulike fylker: Nordland, Rogaland og Akershus.

– Grunnlag for gjennomgang

Helsetilsynet har varslet en nasjonal gjennomgang av denne typen saker innenfor sitt prosjekt «Tvang og makt», hvor de tidligere har ettergått statsforvalternes arbeid med tvangsvedtak.

– Ut fra det VG har avdekket, tenker vi at det er grunnlag for å ta en gjennomgang av også dette feltet, sier Lehmann.

– Vil dere inkludere undersøkelser rundt bruk av § 4–6 i flyttinger?

– Det er aktuelt å se på hvordan kommunen håndterer dette med om de nå er i «rettighetsfeltet» eller i «tvangsfeltet». Om dette skillet står klart for kommunene, og om de håndterer dette ut fra de riktige lovverkene, svarer Lehmann i Helsetilsynet.

– Jeg tolker det som at det er aktuelt?

– Det som VG har vist og avdekket, er at det i kommunene antagelig trengs en bedre forståelse for hva som kan hjemle tvang. Og når man er i et område hvor det brukes tvang. Videre hvilke vilkår og forutsetninger man kan stille opp. Det blir blant de tingene som jeg mener det vil være naturlig å se på, ja, svarer Lehmann.

Tidlig 2025

Han forteller at rammene for den nasjonale gjennomgangen ikke er fastsatt ennå, men at de nå før jul har møtevirksomhet om planene.

– Gjennomgangen blir en aktivitet ut mot statsforvalterne for å gå gjennom hva de faktisk gjør og sikre at det de gjør holder mål, sier Lehmann.

Helsetilsynet planlegger å komme i gang med kartleggingen «fortrinnsvis tidlig i 2025».

Herøy og Siljan kommune, samt statsforvalterne i Møre og Romsdal, og Vestfold og Telemark, mener at flyttingene av Marita og Anita gjaldt deres plikt til å gi forsvarlige tjenester. Flyttingene ble gjort for å sikre dette, ifølge dem.