Søkertallene til lærerutdanningen stuper. Det er kanskje ikke så rart

Våre barn er samfunnets viktigste ressurs. De er fremtiden. Skoleansatte er nøkkelpersoner som skal forvalte denne ressursen. Skolen skal håndtere det meste, men innenfor stadig trangere rammer. Slitasjen har pågått over tid, og vi ser nå at flere forlater læreryrket. Ifølge KS slutter 33 prosent av nyutdannede lærere i Norge innen fem år, og søkertallene til lærerutdanningen stuper. Det er kanskje ikke så rart.

Det er tøft å stå i en jobb når en over tid erfarer at en ikke strekker til. Det er for mange barn å ivareta for den enkelte lærer, og for mye fokus på kompetansemålinger og oppgaver som ikke hører læreryrket til.

Samtidig som dette skjer ser vi en stor økning i psykiske helseplager i den yngre andel av befolkningen. Situasjonen er alvorlig, og krever innsats og handling. Som bærebjelke for dette arbeidet har Helsedirektoratet gitt ut en stortingsmelding som heter «Opptrappingsplan for psykisk helse (2023-2033)». Planen er ambisiøs, og regjeringens mål er å redusere forekomst av psykiske plager med 25 % i planperioden.

Planen treffer på mange felt: Det skal satses på forebygging, hjelp på lavere nivå enn i spesialisthelsetjenesten, mer ressurser til de som strever mest, og det er økt fokus på barns rett til medvirkning. Forebygging skal skje på de arenaer hvor mennesker lever livene sine – for eksempel i familien, barnehagen, skolen, og arbeidslivet. Både barnehage og skole trekkes frem som særlig viktige arenaer fordi man her treffer (nesten) alle barn, og over lang tid. Vi vet at forebyggende arbeid ikke bare har effekt her og nå, men det vil også lønne seg på lang sikt. Barndommen vår er nemlig retningsgivende for livet videre. En trygg og god barndom, med voksne som ser deg og er emosjonelt til stede, vil gi store gevinster for videre fungering sosialt, emosjonelt og intellektuelt sett. En god barndom varer livet ut. Når det gjelder satsing i barnehagen påpekes det i planen at det er nødvendig å styrke både bemanning og kompetanse. Dette høres jo lovende ut.

Men så var det skolen, da. En arena hvor alle barn befinner seg mange timer, alle hverdager, i minst 12 år av sitt liv. Trenger ikke barna nok trygge voksne her også?

Engelske studier viser at for hvert pund britene satser på universelle programmer mot atferdsforstyrrelser i skolen, sparer samfunnet i et 20 års-perspektiv 84 ganger investeringskostnadene. Og for hvert pund satset på antimobbeprogram sparer landet 14 ganger investeringskostnaden. Tidlig innsats med universelle virkemidler forebygger fremtidige utfordringer og antisosiale personlighetsforstyrrelser som kan resultere i rusmisbruk, kriminalitet, arbeidsledighet og høyt forbruk av helsetjenester, viser forskningen. Det er altså mye å vinne på forebyggende arbeid i skolen. Vi reagerer på at det da ikke bevilges mer ressurser. Er det de allerede pressede lærerne som skal pålegges å drive forebyggende psykisk helsearbeid?

Heldigvis trives mange barn på skolen, men det rapporteres om en økende andel mobbing. Mange opplever stress og press på et så høyt nivå at det går ut over livskvaliteten. Mange barn og unge har også lav fremtidstro. Dette er risikofaktorer for videre psykiske helseutfordringer, og økte utfordringer burde tilsi økte ressurser. I opptrappingsplanen påpekes det som løsning på utfordringene at lærerne trenger økt kompetanse om psykisk helse. Men man ser bort fra hovedutfordringen:

Uansett hvor mye kunnskap man får om barns psykiske helse trengs det rom for å kunne forvalte den kunnskapen. Det trengs tid og opplevelse av handlingsrom. Lærerne trenger å kunne puste, reflektere over samspillet med barna og ta vare på egne behov for å kunne være til stede for barna. Det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring gir mange muligheter for forebyggende og helsefremmende innsats, men ressursene står ikke i forhold til utfordringene.

Når man leser opptrappingsplanen for psykisk helse er det er tydelig at man ønsker å satse forebyggende, og at en ønsker at flere unge skal få gode liv. Viljen er til stede. Vi vet at et av de viktigste tiltakene for god psykisk helse hos barn og unge er trygge voksne, noen å knytte bånd til, som ser deg og som speiler deg på en måte som styrker troen på deg selv og på livet. Noen som har overskudd til å tenke tilrettelegging og tiltak utenfor boksen når du holder på å droppe ut. Noen som kan sørge for at du kjenner at du er viktig del av fellesskapet. Ansvaret for god psykisk helse kan ikke legges på den enkelte elev, eller en overarbeidet lærer. Ikke på den enkelte skole en gang. Intensjonene er de aller beste, kunnskapen om hva som trengs er tilgjengelig, men motet som må til for å satse på den største gevinsten ser ut til å mangle.