Skru av den jæ*la musikken!

<-KRONIKKFORFATTER: DAGFINN NORDBØ

satiriker og forfatter

Du har opplevd det: Du skal en tur på byen sammen med venner. Du vil ha et avbrekk fra jobben, fra skjermen, sms-ene, pushvarslene, fra kåkens fire vegger.

Ta et glass eller tre.

En kompis har lyst til å gå et sted du ikke har vært før, bare i hovedstaden finnes jo cirka to tusen serveringssteder, og ingen har vel full oversikt, bortsett fra han ølkisen som i disse dager har satt seg som mål å ta én halvliter på dem alle.

Dere møtes på et nytt sted, bestiller noe å drikke og prøver deretter å gjøre det som liksom var vitsen med å gå ut:

Prate med venner, juge og skryte, sjekke opp noen, kanskje få noen nye venner, stryk det som ikke passer. Dere har lyst til å være sosiale, men det er bare ett problem:

Dere blir servert passende drikkevarer, men også noe dere ikke har bestilt: Altfor høy musikk.

Foto: Shutterstock

Baren er nemlig utstyrt med lydanlegg, og ut tyter en eller annen spilleliste, med den umiskjennelige, bomullsaktige lyden som kjennetegner Spotify. Lyden deres er dermed av så dårlig kvalitet at bartenderen skrur opp lyden et par hakk for å kompensere.

Og hva slags musikk er det? Det kommer helt an på bartenderens smak. Hundre prosent.

Dere stakkarer som altså valgte å gå ut på byen og støtte den vaklende serveringsbransjen istedenfor å sture hjemme, er nå ofre for en fyr som sannsynligvis er ti-femten år yngre enn dere, som har sine helt spesielle musikalske kjepphester, altså den musikken han falt for da han var fjorten.

Er dere ekstra uheldige viser dette seg for eksempel å være den verste og mest irriterende teknoen som noensinne har truffet noens ører.

Og som passer best for folk med kroppen full av MDMA og står og veiver med armene i noe som skal være dans, drikker vann ustanselig og løper på dass hver halvtime for å tømme og fylle på med mer.

Forstå meg rett. Det finnes barer som har skjønt hva barmusikk kan være. Den skal være der, men den skal ikke være i veien.

Jeg påstår derfor at de som betaler 120 blanke spenn eller mer for en halvliter pils, fortjener å bli hørt.

Og det er hele problemet. Du kan ikke høre hva de andre sier. Litt kanskje, men ikke alt.

For når musikken er for høy, hever folk stemmen enda mer, og litt utpå kvelden når børsten har begynt å virke slik den skal, blir kombinasjonen av litt halvpussa roping, klirring av glass og altfor høy møkkamusikk uutholdelig.

Hele vitsen med å gå ut forsvinner mer eller mindre, og enda et nytt «barkonsept» står i fare for å måtte stenge ned fordi folk ikke gidder å komme tilbake: Bra drinker, greit øl - og helt grusomme lydforhold.

Antall konkurser og nedleggelser i denne bransjen skrives det metervis om i disse dager. Det er dyrtid, renta er høy, maten spinnvilt dyr og folk må prioritere, og barbesøk må i disse tider anses som luksus.

Noe man unner seg stadig sjeldnere enn før. Derfor må serveringsbransjen lære seg to enkle faktum:

1) Du må gjøre alt for at kundene skal komme tilbake.
2) Folk går ikke på bar for å få en musikkopplevelse.

Folk går på Last Train og vet hva de får. Går du på Herr Nilsen og det ikke er livemusikk, spiller de jazz på et strålende lydanlegg, og stamkundene vet det. Lorry er alltid stappfullt, men har aldri hatt musikk i lokalene. De fylte nylig 100 år som vannhull.

Og folk på disse stedene forblir trofaste stamgjester. Men noe sånt får man ikke til i en nystartet bar der de ansatte har satt på sin høyst personlige favorittmusikk, som sannsynligvis bare treffer én av ti i lokalet.

Foto: Shutterstock

Man skulle nesten tro at det hele er et komplott fra skjenkemyndighetene, altså at de betaler barer for å spille rævamusikk så høyt at folk går hjem to timer tidligere. Kunne jaggu vært en idé.

Så er det også slik at det ikke bare er barene som holder på med tvilsom musikkpraksis.

Når musikken koster en latterlig hundrelapp i måneden, fins det ikke lenger noen steder som ikke kjører musikkanlegg, med de før nevnte katastrofale resultatene.

Nei, selv innenfor såkalt fine dining har enkelte fått den lyse innfall at de skal pøse ut altfor høy musikk. Jeg leste et sted at noen spisegjester på et sådant etablissement hadde klagd på lydnivået, og at de ansatte ble sure på grunn av det.

Snakk om tullinger.

Folk skal altså punge ut med tre til seks tusenlapper eller kanskje enda mer, for et antatt kulinarisk toppnivå – men finne seg i gründerens tåpelige innfall at det passer med altfor høy heavyrock til gåselever og kalvebrissel?

Feil tilbehør, spør du meg. Så, til folk i serveringsbransjen som river seg i håret over at kundene uteblir: Sjekk litt innover i deg selv om du kanskje satser på feil kjepphest. Ingen spisegjester kommer for å få en musikkopplevelse.

De kommer for å spise godt, drikke bra saker og samtidig få gjennomført en av klodens nå aller mest truede aktiviteter: En god, personlig samtale.

Lykke til.