Skriftlig spørsmål fra Dag-Inge Ulstein (KrF) til justis- og beredskapsministeren. Besvart: 29.10.2024 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Begrunnelse

VG skriver denne uken om det tragiske forløpet som førte til at Øystein, en 72-åring ble funnet død i sitt eget hjem. Øystein fikk strømmen stengt etter å ha hatt fire ubetalte strømregninger, til tross for at han hadde penger på kontoen. Hans datter, Marianne Gjelseth, mener at farens psykiske helse gjorde det vanskelig for ham å betale regningene. Øystein levde uten strøm i over ett år, før han ble funnet død i et gjenfrossent hus. Hun har nå tatt til orde for at det må være bedre rutiner som fanger opp mennesker i lignende situasjoner, og at kommunen bør varsles før strømmen kuttes.

Emilie Mehl: Stenging av strømmen som følge av forbrukerens manglende betaling av strømregningen er regulert i forbrukerkjøpsloven § 48 a. På grunn av strømmens karakter av et nødvendighetsgode oppstiller bestemmelsen strengere vilkår for nettselskapet til å kunne stenge av strømmen ved forbrukerens kontraktsbrudd enn det som ville følge av de alminnelige reglene i forbrukerkjøpsloven. Dette er viktige mekanismer.
Det følger av bestemmelsen at stenging av strømmen bare kan skje dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Videre kan stenging ikke skje hvis det er fare for liv, helse eller betydelig tingskade, eller hvis forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen som ikke er åpenbart grunnløse.
Det stilles også krav om at nettselskapet må sende forbrukeren et skriftlig varsel før strømmen kan stenges av. Dette varselet skal ifølge annet ledd angi:

«a. at stenging ikke vil skje dersom forbrukeren betaler innen fire uker regnet fra den dato varselet ble sendt,
b. at forbrukeren bør ta snarlig kontakt med nettselskapet dersom stenging kan medføre fare for liv, helse eller betydelig tingskade, eller dersom forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen,
c. at forbrukeren kan bli pålagt å dekke nødvendige kostnader i forbindelse med en stenging og eventuell gjenåpning av forbrukerens anlegg,
d. at forbrukeren kan ta kontakt med sosialtjenesten i den kommunen forbrukeren har fast bosted, for å avklare om lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen gir rett til økonomisk stønad for å avhjelpe situasjonen.»

Det følger også av bestemmelsen at dersom sosialtjenesten innen fristen på fire uker etter bokstav a har meddelt skriftlig at den påtar seg ansvaret for å oppfylle forbrukerens forpliktelse, kan stenging ikke skje.
Denne særlige bestemmelsen om stenging av strømmen ved forbrukerens betalingsmislighold kom inn i forbrukerkjøpsloven ved endringslov 30. juni 2006 nr. 46. Spørsmålet om sosialtjenesten i kommunen bør varsles før strømmen stenges, ble vurdert i proposisjonen som ligger til grunn for lovendringen. I Ot.prp. nr. 114 (2004-2005) punkt 13.4.6 uttales følgende om dette spørsmålet:

«Arbeidsgruppens forslag om at kopi av stengingsvarselet skal sendes sosialkontoret i den kommunen forbrukeren bor, har som nevnt møtt motstand under høringen. Departementet har på bakgrunn av høringen kommet til at man ikke bør innføre en slik ordning. Det kan åpenbart tenkes situasjoner hvor unnlatt betaling ikke har sammenheng med en situasjon hvor sosialhjelp er aktuelt. Departementet viser her til høringsuttalelsen fra Den Norske Advokatforening. I slike tilfeller vil forbrukeren kunne oppfatte det som lite ønskelig at nettselskapet kobler inn sosialtjenesten.
Enkelte høringsinstanser har vært inne på at det kun er i tilfeller hvor det foreligger reelle betalingsvansker, at det er hensiktsmessig å koble inn sosialtjenesten. Departementet er enig i dette, men har vanskelig for å se hvordan man skal kunne etablere en mer treffsikker ordning. Den Norske Advokatforening har foreslått at nettselskapet gis en skjønnsmessig adgang til å avgjøre i hvilke tilfeller varsel skal sendes sosialtjenesten. Til dette vil departementet bemerke at det selv i saker hvor det foreligger reelle betalingsproblemer, kan være kundens ønske at sosialtjenesten ikke kobles inn. Videre vil etter departementets syn en slik skjønnsmyndighet for nettselskapet kunne virke vilkårlig. Det er heller ikke gitt at nettselskapet har tilstrekkelig kjennskap til forbrukerens økonomiske situasjon til å foreta et slikt skjønn.
Landsorganisasjonen i Norge har pekt på at sosialtjenestens rolle kan ha en side til personvernet. Departementet er enig i dette. Det synes ikke ubetenkelig i forhold til personvernet å innføre en plikt for nettselskapet til å sende kopi av stengingsvarselet til sosialtjenesten. I disse tilfellene vil sosialtjenesten få opplysninger som skal brukes i en sosialsak som gjelder klienten. Dersom det skal være aktuelt med en slik ordning, synes det å måtte stilles krav om at det innføres en slettingsplikt, slik at opplysninger om personer som det viser seg uaktuelt å vurdere støtte til, slettes umiddelbart av sosialtjenesten.
Departementet er etter en helhetsvurdering kommet til at det er for store betenkeligheter knyttet til å innføre en plikt for nettselskapene til å sende kopi av stengingsvarselet til sosialtjenesten. Departementet foreslår i stedet at det i stengingsvarselet inntas informasjon til forbrukeren om at vedkommende selv kan vurdere om det er ønskelig å kontakte sosialtjenesten med sikte på økonomisk bistand. Forskjellen fra arbeidsgruppens forslag blir bare at det i stedet for en automatisk oversendelse av stengingsvarselet fra nettselskapet, er forbruken selv som må vurdere å kontakte sosialtjenesten. Med en slik løsning imøtekommer man også innvendingene i høringsrunden av administrativ art om at en ordning med kopi av varsel vil være kostnadskrevende. Arbeidsgruppens forslag innebærer at det i prinsippet også kan tenkes stenging ved andre former for kontraktsbrudd enn betalingsmislighold. I slike situasjoner vil informasjon om muligheten for å kontakte sosialtjenesten neppe ha interesse. Departementet ser imidlertid ikke noen grunn til å komplisere lovteksten med at slik informasjon ikke skal gis i denne typen tilfeller.»

Hensynene som er omtalt her, gjør seg fortsatt gjeldende. Men jeg mener det er viktig at vi har mekanismer som sikrer at ulike deler av hjelpeapparatet kan fange opp slike tilfeller representanten peker på i sitt spørsmål. Lovgivning er ett av flere virkemidler i en slik sammenheng, - men det er også viktig at det lokale hjelpeapparat fanger opp personer som kan ha behov for bistand.
Jeg mener vi til enhver tid må vurdere om det regelverket vi har er tilstrekkelig og om det treffer etter intensjonen.