Skolepolitikerne bør lese en bok

<-KRISTIN CLEMET

leder i den liberale tenketanken Civita

«Første klasse. Det året vi lærte bokstavene» er en bok som burde vært pensum for alle utdanningspolitikere.

Det er en lettlest, optimistisk og rørende bok om livet på innsiden av norsk skole.

Bildet som tegnes, står i skarp kontrast til det bildet som preger mediene og den politiske debatten.

Og joda, vi har problemer og utfordringer i norsk skole. Men det er ikke så mørkt som mange fremstiller det.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har ikke rett i at vi har en «stillesittende teoritung test- og Ipad-skole».

Og det er slett ikke sant, som så mange hevder, at «leken har forsvunnet» ut av skolen.

Les også: Kunnskapsministeren om skolestart: – Om jeg gråt, ja

Forfatteren av boken, Bjørn Arild Ersland, forsker på lesing og skriving i skolen, og fulgte en klasse på første trinn fra deres første skoledag.

Boken bør være et viktig innspill i debatten om den såkalte seksårsreformen.

Seksårsreformen var ikke egentlig en egen reform, men en del av Reform 97. Det store «grepet» var å innføre tiårig obligatorisk skole, og det skjedde ved å senke alderen for skolestart til det året barna fyller seks år.

Selv var jeg motstander av både tiårig skole og skolestart for seksåringer. Og jeg syns fortsatt at det er vanskelig å se hva vi har oppnådd med å gå fra ni- til tiårig skole annet å forlenge et fra før svært langt utdanningsløp.

Det kunne kanskje gitt mening å utvide den obligatoriske skolen, hvis det var vanlig at elevene sluttet etter ni år, men det er det ikke.

98 prosent av elevene går direkte videre til videregående opplæring, og stadig flere fullfører.

SKOLEDEBATTEN: – Det er fullt mulig å leke og lære samtidig. Det er et spørsmål om pedagogisk kompetanse og fantasi., skriver Kristin Clemet. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Da jeg selv ble utdannings- og forskningsminister for Høyre i 2001, håpet jeg en stund at det skulle være mulig å vende tilbake til niårig skole.

Et utvalg fikk i oppdrag å vurdere det, men det viste seg å være en tapt sak. Målet mitt ble i stedet å forbedre innholdet i den skolen vi nå hadde fått.

Noe av det som var omstridt, og som har vært omstridt helt siden «seksårsreformen» ble innført, er om lese- og skriveopplæringen bør begynne allerede på 1. Trinn.

Noen mener at det er skadelig for små barn å bli «presset» til å lære, at de må få leke fritt på første trinn, og at den formelle leseopplæringen bør begynne senere.

Jeg har hatt et annet syn – av to grunner:

For det første er det fullt mulig å leke og lære samtidig. Det er et spørsmål om pedagogisk kompetanse og fantasi.

For det andre må «presset» om å lære veies opp mot alternativet: Hva gjør det med barns holdninger til skolen, dersom de begynner på skolen og oppdager at det ikke er meningen at de skal lære å lese og skrive?

Tilfeldighetene vil at jeg har et «Reform 97-barn» selv. Jeg glemmer aldri foreldremøtet rett før barna skulle begynne på skolen, og rektor ville «advare» oss mot å «skape forventninger om at barna skulle lære noe».

Barn forventer å lære noe når de begynner på skolen, og det bør de også gjøre.

27 år etter at vi fikk skolestart for seksåringer, har vi fått en til dels opphetet debatt om alt som er mislykket med «seksårsreformen».

I utallige medieoppslag vises det til evalueringen av «seksårsreformen», som visstnok skal vise at «leken forsvant», og at det ikke ble slik man opprinnelig tenkte i 1990-årene, da det bare skulle være «lek på barnas premisser».

Men er dette sant? Det er, etter min mening, ingenting som tyder på at leken har forsvunnet ut av skolen.

Evalueringen viser at elevene i 1. klasse trives svært godt, og at barna fortsatt leker, men på litt andre måter enn man så for seg for nesten tretti år siden.

EKS-MINISTER: Kronikkforfatteren, her fra 2005, da hun var utdanningsminister for Høyre. Foto: Espen Braata / VG

Andelen lærere som oppgir at de bruker mye tid til lek som barna selv tar initiativet til, har riktignok gått noe ned. Men samtidig bruker lærerne nå mer varierte undervisningsformer og undervisningsøkter enn de gjorde den gangen.

Det behøver ikke å være noen konflikt mellom leking og læring eller mellom omsorg og kunnskap. Det er et spørsmål om kompetanse.

Hovedlæreren i Erslands fortelling forstår åpenbart hva det dreier seg om. Han skrider frem med forståelse, pedagogisk kompetanse og tålmodighet.

Ingen skal fortelle meg at han gjør mer skade enn gavn.

Jeg har aldri truffet en som er helt eller delvis analfabet, som har klaget på at skolen gjorde for mye for å lære ham eller henne å lese og skrive.

De som mener at «presset» for å lære bokstaver er for stort, er som regel alltid folk som selv ikke har noen problemer med verken å lese eller skrive.

Norske utdanningspolitikere bør lese Erslands bok. Barna lærer, men de har ikke sluttet å leke.

Det kommer til å ha uendelig stor betydning for dem resten av livet.

Teksten er en forkortet versjon av et bidrag i tidsskriftet Prosa nr. 4/2024, som nylig kom ut.