Skogsturen som skremte vettet av verden

Ved årtusenskiftet spredte det seg en ubehagelig følelse i kinosaler verden over.

Mange spurte seg: Er dette sant? Sitter jeg og ser på opptaket av de siste timene til tre ekte mennesker?

Noen ble lurt til å tro det, deriblant en norsk anmelder.

Den smarte markedsføringen gjorde «The Blair Witch Project» til et globalt fenomen. Men 25 år etter premieren er det ikke bare restene av gammelt oppkast i kinosalene som stinker.

Dette er også en historie om skuespillere som knapt nok fikk betalt – samtidig som de mistet kontrollen over sine egne identiteter.

Helvetesuka

Det er ikke meningen å røpe for mye, men noen ord må sies om handlingen i «The Blair Witch Project»:

Tre unge amerikanere drar inn i skogen med videokameraer for å utforske og dokumentere myten om en skapning ved navn «The Blair Witch». De går seg vill og surrer rundt i skogen i dagevis. Stadig mer livredde og utsultede opplever de skremmende ting: De finner mystiske symbolske figurer og holdes våkne av lyder om natten.

Vi som seere blir fortalt at de tre aldri har kommet til rette, men at vi ser filmopptakene deres som ble funnet ved en tilfeldighet.

Ideen ble skapt av Daniel Myrick og Eduardo Sánchez allerede i 1993. De drømte om å lage en skrekkfilm hvor a) seerens fantasi var viktigere enn blod og gørr, og b) publikum ikke visste om det de så, var sant eller ikke.

De hadde lite annet på CV-en enn å lage videoer for restaurantkjeden Planet Hollywood da de begynte å skrive på filmens ekstremt korte manus. Men de var ambisiøse og sylfrekke.

Allerede da Myrick og Sánchez forsøkte å skaffe finansiering til filmen, hadde de tatt på pokerfjeset. De hevdet hardnakket at forsvinningen var en sann historie, og at videoopptakene var reelle. De lagde fiktive avisartikler og TV-innslag om forsvinningen som de viste fram til sjokkerte investorer.

I 1997 ble de tre uerfarne skuespillerne Heather Donahue, Michael Williams og Joshua Leonard hanket inn. De gikk løs på en innspilling som med rette kan omtales som en helvetesuke.

Trioen fikk noen enkle beskjeder og ble sendt ut i skogen med sekk, leirutstyr og to håndholdte filmkameraer. Dialogen var improvisert, og de ble bedt om å filme så mye som mulig. De ble sendt til sjekkpunkter hvor de fant nye kamerabatterier, mat og lapper med instruksjoner om hva de skulle gjøre.

Regissørene holdt seg i bakgrunnen og fulgte dem via GPS. Om nettene holdt de skuespillerne våkne med lyder.

Etter en uke i skogen var trioen frynsete og utslitte av sult og søvnmangel.

– Når alt det intense skjer på slutten, er de nokså hudløse, og det vises godt, har Sánchez fortalt.

Etter noen måneder på redigeringsrommet satt regissørene klare med en film.

Nå gjensto det bare å vekke nysgjerrigheten til publikum.

Det store narrespillet

Har du sett disse tre personene?

For å skape undring og forventning ble det nå jobbet svært systematisk med å bygge myten om at det som vises i «The Blair Witch Project», var sant.

Et helt år før kinopremieren hanket regissørene inn en PR-ekspert til å bygge myten. Han lagde en nettside med detaljer om «forsvinningene». Der kunne man se tidslinje, politirapporter, barnebilder av de tre samt bilder av de gjenfunnede videokameraene – alt selvsagt oppspinn.

En falsk dokumentarfilm om forsvinningen, «Curse of the Blair Witch», ble produsert og vist på kabel-TV-kanalen Sci-Fi Channel.

For å skjule alle spor som kunne avsløre at dette ikke var en ren dokumentarfilm, var det nå viktig å ha kontroll på skuespillerne.

De hadde samme navn i filmen som i virkeligheten og måtte holdes unna rampelyset. Ellers ville jo folk skjønne at de levde i beste velgående. I all omtale av filmen – og på filmnettstedet IMDB – ble de derfor med fullt navn omtalt som «savnet» eller «antatt død».

For å opprettholde den makabre illusjonen, ble de tre skuespillerne nektet å være med da filmen ble vist under filmfestivaler. En av dem ble også advart mot å ta andre filmroller i påvente av premieren, for det kunne avsløre at han var i live.

Heather Donahue, som var 21 år gammel da hun tok rollen, opplevde at moren fikk tilsendt kondolansebrev fra kjente og ukjente som hadde lest på nettet at hun var død. På et klassetreff mange år senere var noen sjokkerte over at hun faktisk var i live.

Hvordan var det mulig å få folk til å tro på en sånn røverhistorie?

At markedsføringskampanjen ikke fremsto som en markedsføringskampanje, gjorde den virkningsfull. Bare spør daværende journalist Truls Seines, som omtalte filmen i Narvik-avisa Fremover.

«Trenger vi virkelig å se dette?» undret han og kom med et ønske om å «slippe flere slike sanne, grufulle historier».

«Dette er den en time og tjue minutter lange dokumentaren, som viser oss «live» hva som skjer de siste dagene av de tre studentenes liv. Ingen svar blir gitt, med hensyn til hva som egentlig skjedde med dem til slutt», skrev han i avisa.

Seines sier i dag at han ikke husker helt hvorfor han skrev dette.

– Men jeg husker at filmen virket som en dokumentargreie da den kom. Man var litt usikker og visste ikke helt hva det gikk ut på før senere.

Filmen oppnådde uansett sin tilsiktede effekt på ham.

– Jeg husker at jeg tenkte: Er dette virkelig? Eller er det et opptak av noe som har gått gærent? Det var ikke sånn som i dag, at man kunne google alt, sier han.

Heksa blir svær

Sommeren 1999 ble «The Blair Witch Project» satt opp på noen få kinoer i USA.

Da hadde den allerede blitt vist på noen utvalgte festivaler og universiteter og klart å bli en snakkis. I forkant av visninger ble det selvsagt delt ut flyere med etterlyst-bilder av de «savnede».

Sakte, men sikkert vokste filmen til å bli en enorm snakkis som spredte seg fra land til land. Fra et budsjett på en halv million kroner tjente filmen inn 2,6 milliarder. For hver krone som ble lagt inn, kom det 4000 tilbake.

De aller fleste kritikerne var svært begeistret. «Blair Witch er den skumleste filmen jeg noensinne har sett», skrev anmelderen i den vanligvis nøkterne avisa Washington Post.

Samtidig er filmen splittende: Mange blir skremt, noen kjeder seg. På nettstedet IMDB har publikum gitt filmen 6,5 av 10 i snittscore, noe som ikke er spesielt høyt. Noe misnøye handler også om at filmen gjorde folk direkte kvalme. Ikke av redsel. De ustabile, håndholdte kameraene gjorde folk så bilsjuke at de kastet opp i kinosalen.

En som kom seg helskinnet gjennom en kinovisning i Oslo høsten 1999 – og definitivt lot seg begeistre – var filmregissør Pål Øie.

Spesielt imponert er han over hvordan filmen lar seerne selv dikte og fantasere om hva som egentlig skjer.

– At det går an å skape så mye uhygge og spenning gjennom å egentlig ikke vise noen ting som helst!

Selv lagde han «Villmark» noe senere, ofte omtalt som tidenes beste norske skrekkfilm. Historien fra ødemarka ble sammenlignet med «The Blair Witch Project» da den kom.

En av teaserplakatene for «Villmark» viser skuespiller Kristoffer Joner som lyser seg selv opp med en lommelykt i nattemørket. – I ettertid ser vi at det kanskje ligner litt på Blair Witch-plakaten, og det var ikke planlagt, sier regissør Pål Øie.

Øie innrømmer at han lot seg påvirke.

– Jeg syns «The Blair Witch Project» var inspirerende med å utnytte publikums fantasi i stedet for å være veldig grafisk. Særlig det å spille på nattemørket og at det skjer skremmende ting i naturen som man ikke har kontroll på. Det er som Hitchcock sa: Det handler ikke om selve smellet, men forventningen om at det kommer.

Suksessen ble forsøkt melket med oppfølgerfilmene «Book of Shadows: Blair Witch 2» (2000) og «Blair Witch» (2016). Ingen av dem slo an hos verken publikum eller kritikere.

I forbindelse med 25-årsjubileet skal det også lages en ny versjon av den originale Blair Witch-filmen.

Trengs det, da?

Serie på Tiktok?

Nei da, filmen funker fortsatt som bare det, mener programleder Arman Iranpour (28) i podkasten «Filmhelten».

Han har sett sin andel klassiske skrekkfilmer, men holder «The Blair Witch Project» som en av de beste. Å se den som 14-åring opplevdes som «en feberdrøm», sier han.

– Det føles som at du er med en vennegjeng ute i skogen og opplever akkurat det samme som dem. Du blir godt kjent med dem gjennom de ekte samtalene de har, og det er med på å gjøre alt så skummelt.

Han mener at det er mye med denne filmen som unge kan kjenne seg igjen i.

– Særlig det å filme det man gjør sammen med vennene sine. Hvis filmen hadde blitt laga i dag, kunne den like gjerne ha blitt lansert som en serie på TikTok, sier Iranpour.

Ingen grunn til å spille «The Blair Witch Project» inn på nytt, er altså dommen.

Hovedpersonene kunne knapt vært mer enige.

Fruktkurv i bytte mot identitet

Da nyheten om nyinnspillingen sprakk, rant det over for skuespillerne.

I bladet Variety la de ut om traumene de har levd med etter å ha skapt megasuksessen.

De har fått skryt for sitt troverdige spill som gir filmen en høyere skrekkfaktor. Trioen filmet og tok opp lyden til så å si alt. Likevel ble de avspist med lommerusk etter kassasuksessen.

I intervjuet kommer det fram at de fikk en påskjønnelse fra produksjonsselskapet da filmen hadde spilt inn 100 millioner dollar: En fruktkurv hver.

– Det var da ble det klart for oss at vi ikke kom til å få noe. Vi ble utelatt fra noe som vi var svært delaktige i å skape, sier Donahue, som har skiftet navn til Rei Hance for å distansere seg fra filmen.

Skuespillernes problem var at de var fullstendig uoppmerksomme da de uten bistand fra noen fagforening skrev under på filmkontrakten.

De fikk riktignok utbetalt 3 millioner kroner hver i et rettsforlik med filmselskapet. Men til sammenligning har investorer som spyttet inn noen dollar, tjent opp mot en halv milliard kroner.

Alle sier at de er stolte av «The Blair Witch Project», og at filmen fortsatt er elsket og fryktet av mange. Men de kommer med en klar advarsel til unge nykommere som vil prøve seg i filmbransjen:

– Ikke gjør det vi gjorde!

-------

«The Blair Witch Project» satte ikke bare sitt preg på filmhistorien. En maidag i 2003 våknet bergenserne til den ubehagelige nyheten om at en «ritualplass» var oppdaget av en turgåer ved fjellet Fløyen.

Bergensavisen omtalte dette som et mulig offersted og beskrev de symbolske figurene som «klippet ut av en skrekkfilm». Det siste var helt presist.

Dagen etter fortalte fire videregåendeelever at det var de som sto bak de mystiske symbolene. Jentene hadde bare besvart en gruppeoppgave i estetiske fag med å lage et geometrisk kunstverk med materialer fra naturen.

Vel ute i den mørke skogen, mellom svære trær, hadde de merket at det var plent umulig å ikke la seg inspirere av «The Blair Witch Project».

Skriftlige kilder: The Independent, Rolling Stone Magazine, USA Today, Variety, The Guardian, The New Yorker, Deadline.

Anbefalt videre lesning: