Skal jeg bare leve som dette, dag ut og dag inn, for alltid?

Da jeg fikk beskjed om at jeg fikk innvilget uføretrygd, var jeg 22 år gammel. Jeg hadde et bortgjemt kompetansebevis fra videregående skole, en lang periode med hard jobbprøving gjennom Nav og Varodd, men mest av alt hadde jeg utrolig lite krefter igjen til å pushe meg lengre.

Jeg har alltid trengt tilrettelegging, men på et tidspunkt kunne det ikke bli mer tilrettelagt. Jeg kan bli utbrent og utslitt i ukevis om jeg har gjort noe mer enn to dager på rad, annet enn å bare sitte hjemme. Jeg klarer ikke «vanlige ting», og jeg er i en evig kamp med min egen over-aktive hjerne.

Jeg har lyst til å jobbe. Jeg har kjempelyst til å studere. Jeg ser venner og venninner som går på universitetet og har fast jobb, og jeg blir sjalu. Sjalu på et liv jeg ikke har, som jeg kanskje aldri kunne hatt kapasitet til å ha uansett. Det sårer litt.

Det er vanskelig å finne balansen mellom hva jeg selv trenger, og hva samfunnet forventer av meg. Det er to veldig forskjellige ting. Jeg vil så veldig gjerne passe inn, bli forstått, gjøre det alle de andre gjør. Samtidig må jeg faktisk prioritere meg selv og min egen helse, for at ikke det utenkelige skjer.

Åpen

Det er slitsomt å være ufør. Da jeg fikk brevet fra Nav, kunne jeg lese svart på hvitt at jeg ikke har noen jobbkapasitet og får derfor innvilget 100 prosent ufør, noe jeg kan ha til jeg blir pensjonist.

Mange følelser ble vekket av å lese dette.

Den første tanken; endelig trenger jeg ikke å torturere meg selv gjennom arbeidstrening, og bare så vidt overleve av minste sats på AAP!

Men så kom den andre tanken. Den som satt tyngre i brøstet mitt.

Hva nå?

Skal jeg bare leve som dette, dag ut og dag inn, for alltid? Bare surre rundt i leiligheten uten noe mål eller mening? Pushe meg ut på fritidsaktiviteter, før jeg blir utbrent igjen av å dra det for langt, og stenge meg selv inne igjen i ukevis for å prosessere?

Og det er ikke verdens morsomste ting heller, det å bli fortalt rett i fjeset at jeg har «ingen arbeidsevne». Min opprørske side får lyst til å bevise det motsatte, enda jeg er fullt klar over hvor umulig det hadde vært. Jeg får bare «lære meg å leve med det», som jeg har blitt fortalt om mange faktorer av livet jeg strever med.

Jeg har for lengst lært meg skammen rundt det å ikke være i jobb, og det gjør det vanskelig å skape nye relasjoner.

Folk jeg blir kjent med spør ofte «hva jobber du med?», og jeg lar blikket snu mot gulvet mens jeg forklarer at jeg er ufør. For «syk» til å jobbe. Den enkleste forklaringen.

«Så synd»

«Å nei!»

«Så du kan ikke jobbe i det hele tatt?»

«Har du prøvd (bla bla bla)?»

Jeg trenger ikke å bare gå en tur i skogen. Jeg trenger ikke pusteøvelser. Jeg trenger ikke å bare prøve én gang til, når alt jeg har gjort er å prøve. Ja, jeg vet at samfunnet trenger flere i jobb. Nei, jeg snylter ikke systemet. Joda, jeg er veldig «heldig».

Åpen

Jeg setter pris på velferdsstaten. Jeg setter pris på Nav, eller i hvert fall at de eksisterer. Jeg er glad for at jeg får nok penger til å overleve hver måned, selv om det er bare så vidt noen ganger.

Men jeg føler meg ikke spesielt heldig.

Jeg slipper å jobbe, men jeg «slipper» mye annet også. Jeg slipper jobbvennskap. Jeg slipper en ryddig hverdag. Jeg slipper mestringsfølelsen. Jeg slipper positive rutiner. Jeg slipper fellesskapet. Jeg slipper å relatere til andre. Lista er lang.

Jobben min er å ta vare på meg selv. Ta medisinene mine. Holde meg frisk. Til jeg blir 67, i hvert fall.

Det føles veldig lenge til.

Jeg er veldig privilegert som har så mange gode folk rundt meg, men det er lett å føle seg litt alene likevel.

Til dere der ute som også føler seg litt alene og sliten; jeg ser deg.

Jeg hører deg.

Du er ikke alene.

Du fortjener å ha det bra, akkurat som alle andre.

Ta vare på dere selv.