Skal ikke vi som såkalt voksne være et forbilde for våre etterfølgere?

DEBATT: Skal ikke vi som såkalt voksne være et forbilde for våre etterfølgere?

– Det er snart ingen grense for hva folk uansett sosial status klarer å lire av seg. Foto: Emilie Holtet / NTB

Vi står på trappen til et nytt år med de muligheter og utfordringer det vil innebære. Jeg er jo en del på nett på godt og vondt. En ting jeg har lagt spesielt merke til gjennom året er den stadig hardere og ofte ufine tonen rettet mot de folkevalgte.

Ikke bare de folkevalgte, men direkte og personlige angrep på medarbeidere og ledelse i offentlig forvaltning. Det er snart ingen grense for hva folk uansett sosial status klarer å lire av seg. Dette er folk med egen familie, barn og barnebarn, ofte i jobb, eller er pensjonister som mener at alt er galt.

Jeg ser det på Facebook, kommentarfelter i aviser, ja sågar på Linkedin som liksom skal være så forretningsmessig korrekt. Ikke glem at også de folkevalgte og medarbeidere i offentlig sektor har familie, barn i skolen og på fritidsordninger, for å nevne noe.

I et demokrati har vi ytringsfrihet, noe vi skal hegne om. Men jeg tenker at dersom vi ikke kan si det direkte ansikt til ansikt til vedkommende, så bør vi heller ikke skrive det.

Husk også om du er på jobbsøk, går potensielle arbeidsgivere gjennom dine digitale profiler. Hva de leser der kan fort bli et hinder for om du får jobben eller ikke. Jeg gjorde selv det mange ganger da folk søkte jobb, og det hendte at jeg bare hoppet over vedkommende uansett hvordan CVen så ut.

Vi skal hegne om ytringsfrihet og demokrati, vi skal kunne være uenige i sak og gjerne med en person. Men vanlig folkeskikk og sunt bondevett mener jeg bør ligge i bunn. Da taper du som kommentator aldri. Til dere som føler dere «angrepet» her, gå inn i de nye året med mål om å tenke en eller flere ganger før du setter det på trykk. Og blir det på trykk, stå for det. Verden ser oss alle.