Sissel Knutsen Hegdal lukker hoveddøra, men holder kjellerdøra på gløtt

KOMMENTAR: Bob Dylan er inne på noe, men han overdriver. Sissel Knutsen Hegdal lukker hoveddøra, men holder kjellerdøra på gløtt.

For andre gang varsler Sissel Knutsen Hegdal at hun gir seg som ordfører. Foto: Fredrik Refvem

Dette har blitt en forferdelig surrete, dum og vond sak.

Jeg gir meg.

Jeg gir meg ikke.

Jeg gir meg likevel.

Nesten.

Litt av skylden, og her er det plenty å dele ut, må Sissel Knutsen Hegdal ta selv. Vi vet ikke alt om alt, og ikke så mye om hvorfor hun valgte å prøve på dette comebacket på onsdag. Men når alt kommer til alt synes jeg det tjener henne til en slags ære at hun nå – cirka ti dager for seint, men ligavel – trekker seg, og beklager:

For å bidra til å gjenopprette ro, og for å gi de folkevalgte tid til å fokusere på den svært viktige oppgaven med å styre byen, vil jeg i dag sende inn søknad om fritak fra vervet som ordfører.

Hvis hun ikke hadde gjort det, hvis hun hadde peiset på og insistert på å bli værende som ordfører, kunne dette gått riktig ille.

Hurlumhei!

Jeg skal ikke late som om ikke det ville gitt oss avisfolk veldig mye å skrive om. De villeste ting kunne skjedd. Vi kunne fått en ordfører som ikke tilhørte noen, en som på egen hånd splittet et flertall, eller som meldte seg inn i et annet parti og dermed måtte prøve å samarbeide med sine tidligere Høyre-venner på et eller annet vis. Hun kunne blitt kastet ut. Hun kunne blitt tvunget til å bli værende, fordi noen ville hatt interesse av å ha den dosen malurt i begeret.

Hun hadde dessuten gode grunner til å bli værende. Ordførerlønn, for eksempel.

Sånn blir det ikke.

For å bidra til å gjenopprette ro, og for å gi de folkevalgte tid til å fokusere på den svært viktige oppgaven med å styre byen, vil jeg i dag sende inn søknad om fritak fra vervet som ordfører.

Så langt, så godt.

Men så leser vi uttalelsen én gang til.

Alltid en ny dør

Legg merke til det siste ordet.

For å bidra til å gjenopprette ro, og for å gi de folkevalgte tid til å fokusere på den svært viktige oppgaven med å styre byen, vil jeg i dag sende inn søknad om fritak fra vervet som ordfører.

Som alt annet i denne saken: Ingenting er enkelt. For i samme slengen som hun i praksis gir seg som ordfører, sier hun at hun fortsetter som uavhengig bystyrerepresentant.

Ikke ordfører, altså, men en vanlig menig (?) i bystyret.

Det betyr at vi følger hovedregelen i denne saken. Ett problem løst, et annet oppstår, forblir eller forverres.

Knutsen Hegdal kommer til å stemme med de borgerlige partiene. Hun vil være lojal til den avtalen de har inngått. Hun blir ikke avokadopolitisk talskvinne i MDG eller alt-blir-gratis-ansvarlig i SV. Sissel Knutsen Hegdal er fortsatt blå og vil oppføre seg deretter.

Utelukke? Aldri

Likevel er det vrient og vanskelig. Kan flertallspartiene stole på at hun følger dem slavisk? Fortsetter hun som uavhengig? Kan hun komme til å stemme sammen med de andre i noen saker? I budsjettsaken, som er den aller, aller, aller viktigste? Når kommunen må spare 250–500 millioner, kan hun komme til å se på de tallene, kikke bort på de omdiskuterte kuttene i eiendomsskatt og tenke hmmmm, mulig vi må droppe dette?

Å utelukke ting sluttet jeg med onsdag forrige uke.

Spekulasjonene står for min regning, men jeg trenger ikke – lovet være Herren! – å forholde meg til disse tingene. Jeg er ikke bystyrerepresentant. Det er 66 andre, og de må forholde seg til dette, forholde seg til 10–11 dagers ekstremt rotete historie, til agg og grums og dårlig blod. 33 på høyresiden, 33 på venstresiden, én i midten og 3–4-500 millioner kroner å kutte i kommunen.

Lykke til!

I frykt for å bli helt innestemme i en utestemmesak: Dette kan veldig godt fisle ut på en udramatisk måte. Knutsen Hegdal finner et hjørne, sitter der, stemmer etter skjema og gjør lite ut av seg. Sannsynligvis blir det sånn.

Problemet er at sansynligvis fram til nå har vært helt irrelevant i denne saken. Overraskelsene, bombene og granatene har kommet som haglskurer. Nå er det meldt et slags Bob Dylan-opphold. It’s all over now, baby blue.

Nope.

Tangled up in blue er mer dekkende.

Og vi som har bodd i Stavanger, for eksempel de siste ti dagene, vet at vi ikke kan stole på verken værvarsel, varsel om at enden er nær eller andre varsler.