Sexlivet har vært dødt i flere år. Nå vurderer han å være utro

Skal han akseptere et platonisk forhold for å redde den sammensveisede familien?

Min kone og jeg lever i det som på mange måter er et platonisk forhold. Vi har vært gift i over tretti år og har voksne barn og barnebarn. Ekteskapet har i det store og hele vært bra alle disse årene, og vi er dessuten en svært sammensveiset familie.

Det eneste skåret i gleden er at sexlivet vårt ikke fungerer lenger. De siste fem årene har det nærmest vært ikke-eksisterende. Vi kan riktignok holde rundt hverandre og gi hverandre klem og kos, men det utvikler seg nesten aldri til intimitet og sex.

• Les Frode Thuens svar lenger ned:

Det er mest av alt hun som ikke er interessert, men med tiden har jeg også mistet mye av lysten. For min del henger det nok mye sammen med hennes manglende lyst. Hva som gjør at hun har så lite begjær, vet jeg derimot ikke så mye om. Vi har rett som det er snakket om det – på mitt initiativ, men jeg synes ikke det kommer noe håndfast ut av disse samtalene. Hun sier at hun ofte er sliten når vi legger oss, og da vil hun egentlig bare sove. Men når jeg foreslår at vi kan gjøre det på andre tidspunkt av døgnet, kommer andre forklaringer.

Det koker vel bare ned til at hun ikke kjenner på så mye lyst og begjær – på meg i alle fall, og kanskje også generelt. Det vet jeg ikke.

Jeg tror i alle fall ikke at denne situasjonen kommer til å endre seg noe særlig. Vi er begge i slutten av 50-årene og jeg ser ikke for meg at det plutselig vil bli en ny vår for sexlivet vårt. Så spørsmålet er hva vi bør gjøre? Selv synes jeg det er for tidlig å avslutte denne delen av livet, samtidig fungerer jo alt annet i samlivet vårt utmerket.

Noen ganger leker jeg med tanken om å foreslå at vi åpner opp forholdet, altså at vi gir hverandre tillatelse til å ha andre på si. Det er bare to problemer her – for det første er jeg nokså sikker på at hun ville avvise det. For det andre er jeg også veldig usikker på om jeg ville takle at hun innledet en affære med en annen mann. En annen kvinne, derimot, tror jeg at jeg kunne akseptere. Jeg lurer nemlig på om hun har litt dragning i den retningen. Når jeg har spurt henne, har hun riktignok avvist det. Jeg føler meg likevel ikke helt overbevist.

Et alternativ jeg også har vurdert, er at jeg bare innleder et forhold til en annen kvinne, uten at jeg og min kone har noen avtale om dette, altså at jeg er utro. Men her har jeg klare moralske motforestillinger, og jeg er dessuten usikker på om det ville være verdt det. For jeg ville nok uansett føle på så mye dårlig samvittighet og frykt for å bli avslørt, at nedsiden ville være minst like stor som oppsiden.

Så kanskje jeg bare må skille meg, selv om det unektelig ville medføre et stort tap både for meg selv og resten av familien. Eller er det mulig å forsone seg med et forhold uten sex, uten hele tiden å kjenne på savn og frustrasjon?

Skulle gjerne hatt noen innspill her. Det må jo være ganske mange andre par som har det sånn, og hva er vanlig å gjøre da?

Psykologen svarer: