Satt på spissen: Elevers rettigheter til å få en objektiv, saklig vurdering er fraværende

Det er underlig at det ikke stilles langt flere spørsmål ved standpunktvurderingen, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Satt på spissen: Elevers rettigheter til å få en objektiv, saklig vurdering er fraværende.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det har faktisk forekommet at en student har opplevd å bli strøket av klagekommisjonen når hen klaget på en 5-er (eller B). Dette «worst case» er selvsagt uhyre sjeldent, men man undres på hvordan noe slikt kan forekomme.

Samsvaret mellom sensorer har det vært forsket mye på. En av dagens nestorer i Storbritannia konkluderer med at vi bør slutte med «the pretence of consistent marking» (forestillingen om konsekvent vurdering).

Så brukte man da også mange sensorer i gamle dager, mens man i dag kan operere med én sensor.

Standpunktkarakterene

Utdanningsdirektoratet ønsker å styrke standpunktvurderingen, hevder divisjonsdirektør Marthe Akselsen (Aftenposten 4. desember).

Standpunktkaraktene utgjør den desidert største delen av vurderingen. Her er det kun én sensor. Vi er dermed avskåret fra å vite noe eksakt om «rettferdigheten», men lever i forhåpningen om «consistent marking» (konsekvent vurdering).

Eksamenskarakterene er resultat fra en vurderingsprosess med en rekke kontrollelementer. Men for standpunktvurderingen? Øredøvende taushet, selv om:

• Den er privatisert. Den enkelte lærer tilrettelegger vurderingssituasjonen, gir oppgavene, setter standarden, foretar vurderingen, administrerer vurderingen, er ankeinstans for dem som føler seg urettferdig behandlet, ivaretar byråkratiet som leder frem til at administrasjonen registrerer resultatene.
• Den er omfattende. Norskfilologene er dem som har uttalt den klareste politikken på mengden standpunktvurdering. Tanken er at det som ikke blir vurdert, blir valgt bort av elevene.
• Den er uklar med hensyn til autentisitet. Fra utenlandsk forskning vet vi at fusk av ulikt slag er langt mer omfattende enn vi er vant med hos oss. Kontrollen er svak. KI (kunstig intelligens) kommer brått på oss. Datagenererte «besvarelser» byr på store utfordringer. Også i vårt land vil vi få flere «firmaer» som selger essays, fasiter, avhandlinger til personer med høye ambisjoner, godt med penger og dårlig tid. Handler man på dette markedet, kan man ikke anklages for plagiat!

Elevers rettigheter til saklig vurdering

Det er underlig at det ikke stilles langt flere spørsmål ved standpunktvurderingen. Satt på spissen kan man hevde at elevers rettigheter til å få en objektiv, saklig vurdering er fraværende.

Vi «bygger på stor tillit», skriver Akselsen, selv om «vi trenger mer kunnskap om hva lærere gjør i praksis når de setter standpunktkarakter». Det er her snakk om en tidkrevende og slitsom aktivitet for både lærere og elever.

Men det største problemet er at all denne vurderingen er svært ineffektiv. Den blander sammen to logikker som fungerer svært dårlig sammen. Elevene er enten i «øve-» eller «prøverommet».

Internasjonal forskning har fått frem et overordnet, helt sentralt poeng: Tillat aldri at prøverommet blir kontaminert med prøving. Får Akselsen med seg direktoratet for å gjennomføre en heloverhaling av standpunktvurderingen, kan det være store gevinster å hente.

Resultatene fra omfattende bruk av ren formativ vurdering kan man knapt forestille seg, særlig for elever som sliter, både med oppmøtet og utbyttet.

Innleggsforfatteren er pensjonert professor med fartstid fra Universitetet i Oslo og Høgskolen i Østfold. Han har publisert bøker og artikler om vurdering, eksamen og veiledning innen fagområdet pedagogikk.