Samfunnet dyrker enerne. Thorir kjempet mot utviklingen – og vant.

Thorir Hergeirsson ble hyllet etter triumfen. Foto: Elisabeth Mandl / Reuters / NTB

Fellesskapet svinner hen i samfunnet. Thorir Hergeirsson blir husket som lagbyggeren.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger. Les mer her.

Stjernekeeper Katrine Lunde sto over starten av mesterskapet. Hun måtte passe på den ni år gamle datteren.

Er det én som skal få slike tilpasninger, sa Thorir Hergeirsson, er det Lunde. Begrunnelsen treffer kjernen av hvorfor håndballandslaget vinner gang på gang.

– Hun er et vandrende eksempel på det som holder på å dø ut i dag: Forpliktelser til fellesskap, sa landslagssjefen til VG.

Hergeirsson vant søndag enda et mesterskapsgull, det tiende i rekken siden 2009.

Etterpå ble han kastet opp i luften av spillerne. For nå er hans tid som landslagssjef over.

Er det noe han vil bli husket som, er det som lagbyggeren.

Han har drevet egoet og stjernenykkene ut av spillerne. Laget kommer foran alt.

Influensere og sportsstjerner

Det har neppe bare vært enkelt. Én ting er at spillerne er store profiler i hverdagen, noen langt mer enn andre. Men også samfunnsutviklingen spiller inn.

Bare i løpet av den tiden han har ledet laget, har mye forandret seg rundt ham. Samfunnet dyrker enerne. Influenserne fyller alle kanaler. Idrettsstjerner kjører eget løp med sponsorer.

Samtidig utfordres den særnorske dugnadsånden. Før var det enklere å få folk til å ta på seg de kjedelige oppgavene.

Fellesskapet er under press. Hvor mange barn drømmer om å bli den ultimate lagspilleren eller hjelperen? Forhåpentlig ser noen på dette håndballaget og tenker: Se den gleden over å få til noe sammen.

Selv enerne trenger hjelp. I lagsport er det åpenbart. Lionel Messi drev en egen idrett, men vinner ikke alene.

Netflix-dokumentaren om Michael Jordan, «The Last Dance», er ikke inspirerende på grunn av én person. Det som står igjen, er hvordan lagkameratene la egoet til side. Så kom suksessen.

Det finnes mange eksempler også i individuelle idretter. Sander Skotheim drømte om OL-gull i tikamp. Da drømmen brast, gjorde han alt han kunne for å hjelpe Markus Rooth med å oppfylle sin. Skotheim fikk nettopp en Fair Play-pris for dette.

Banker det inn i hvert møte

Håndballjentene er en suksesshistorie som har vart i flere tiår. Gullalderen med Marit Breivik ble avløst av mer edelt metall da assistenten tok over.

Det hadde ikke vært mulig om spillere satte egne behov først. Derfor bruker Hergeirsson alle møtene til å prente inn lagets viktigste verdi: fellesskapet. Nøkkelen er å få folk til å forplikte seg til laget.

– Han refererer til verdiene til laget. Han refererer til at laget alltid er viktigst. Det er ikke en enkel oppgave når man trener så gode spillere. Det har vært en kjerneting og et suksesskriterium i det norske laget: Man har et sterkt «vi», sier assistent Joar Gjerde til Aftenposten.

– Han er utrolig dyktig til å finne en felles moral og felles verdier som vi jobber etter, beskriver Kari Brattset Dale.

Skal dette fungere, kan Thorir Hergeirsson heller ikke løfte frem seg selv som en stjerne. Og det gjør han virkelig ikke. I stedet oppsummerer han rollen som dette:

– Jeg er bare en liten dråpe, slik keeperne og fysioterapeutene er det, men sammen kan vi bli en stor elv.