Sagaen om Trumps besettelse når det gjelder Grønland, vil ingen ende ta. Er det en logikk i kaoset?

Sagaen om Donald Trumps besettelse når det gjelder Grønland, vil ingen ende ta, skriver kronikkforfatteren. Foto: Kevin Lamarque, Reuters / NTB

Uavhengighetskamelen vil nok være den vanskeligste for Danmark.

Hvorfor vil USAs president Donald Trump fortsatt ta kontroll over Grønland? Hva kan skje i 2026, og hvilke kameler må Danmark svelge?

Sagaen om Trumps besettelse når det gjelder Grønland, vil ingen ende ta. La oss prøve å rydde litt i hva som ligger bak.

Argument 1: Grønland har enorme uutnyttede mineralressurser på land som USA trenger!

Grønland har store påviste ressurser og til og med flere gruver som allerede utvinner mineraler. Som vi ser i diskusjonene rundt både Ukraina og Venezuela, drives Trump åpenbart av et ønske om økonomisk gevinst ved at amerikanske selskaper får særtilgang til avtaler og muligheter.

Kanskje forklarer dette Trumps interesse for Grønland. Det ryktes også at det var en australsk geolog som i 2019 gjorde Trump oppmerksom på ressurspotensialet der.

Men er dette nok til å rettferdiggjøre et mulig brudd med europeiske allierte og kollapsen av Nato? Tvilsomt. USA trenger ikke å ha suverenitet over Grønland for å få tilgang til ressursene. Det er heller ikke «USA» som utvinner ressurser, det er selskaper. Dessuten finnes andre deler av Arktis, som blant annet Alaska, som har et stort, uutnyttet mineralpotensial.

Om disse logiske argumentene ikke overbeviser Trump, vil kanskje et ytterligere frislipp på områder for gruvedrift – eventuelt i strid med grønlandske interesser – og prioritering av amerikanske selskaper i samarbeid med grønlandske være en mulig løsning?

Dette vil bryte med konkurranseregler og ikke minst med retten det grønlandske folk har til selv å bestemme hva og hvordan de skal utvinne sine egne ressurser (se for deg at Trump krever at Chevron skal få mulighet til olje- og gassutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen). Men kanskje er dette en kamel Danmark må svelge for å tilfredsstille USA.

Argument 2: USA trenger kontroll over Grønland for å stoppe russiske og kinesiske skip som er «all over the place»!

Her bommer Trump bokstavelig talt på kartet. Arktis er et enormt område som utgjør 4 prosent av kloden, og som inkluderer Polhavet, som i seg selv er seks ganger større enn Middelhavet. Deler av Arktis er helt sentrale for Russlands strategiske atomvåpen, altså evnen Russland har til å true Vesten og spesielt USA med atomkrig.

Disse våpnene, i form av missiler, bomber og stridshoder på ubåter, er for det meste plassert på Kolahalvøya – et steinkast unna Kirkenes og Norge. Der kan Russland operere relativt fritt, beskyttet av is, kulde og geografi. Det er også derfra den korteste direkte ruten i luftlinje er fra noe sted i Russland til sentrale mål langs østkysten av USA.

Dermed blir Grønland midt i skuddlinjen, selv om missilene og bombeflyene i all hovedsak flyr over Grønland på vei mot Washington D.C. Derfor har USA allerede en militærbase, Pituffik-basen, på nordvestsiden av øya, hvor US Space Force overvåker alt som måtte komme flyvende fra nettopp Russland.

Seiler derimot russiske marinefartøyer rundt Grønland? Nei. De seiler i Barentshavet rundt Svalbard og langs Finnmarkskysten for å vise at de kan stoppe eventuelle angrep på atomvåpnene på Kolahalvøya. Kanskje seiler det noen russiske ubåter rundt Grønland, men neppe flere der enn rundt de canadiske øyene i nord eller rundt Island litt lenger sør.

Langt fra Beijing

Hva så med Kina? Kina er åpenbart interessert i Arktis. De har til og med en egen Arktis-politikk fra 2018. Men Kina har ikke eget landområde i Arktis, og det er langt fra Beijing til Polarsirkelen.

Først og fremst er Kina interessert i å bruke Arktis som en arena for å projisere makt og samtidig tjene noen yuan, ispedd strategisk posisjonering i påvente av at isen smelter ytterligere.

Seiler kinesiske skip rundt Grønland? Nei. De seiler i all hovedsak til og fra Russland med råvarer, og de seiler utenfor Alaska for å avholde militærøvelser, for å forske og for å fiske.

Jo da, Kina (eller, for være nøyaktig, kinesiske selskaper) har vært interessert i å investere på Grønland, spesielt i gruvedrift. Men det er blitt satt en stopper for mange av de prosjektene av nettopp sikkerhetshensyn.

Fokus på Alaska

Konklusjonen blir dermed: Om Trump er opptatt av Russlands dominans i Arktis, burde han sette søkelys på hva Russland gjør i Nord-Europa fra Estland til Svalbard, eller hva Russland gjør sammen med Kina utenfor Alaska.

Samtidig kan han umulig være så bekymret for Russland i Arktis ettersom han flere ganger har hintet om at USA og Russland burde inngå store økonomiske samarbeidsprosjekter i nettopp Arktis. Dette var også tema da Trump møtte Russlands president Vladimir Putin i Alaska i august 2025. (Som etterpå ledet til den utopiske ideen om en «Putin-Trump-tunnel» mellom kontinentene.)

Om det er Kina som holder ham våken om natten, burde fokuset være på nettopp Alaska og hva Kina i økende grad gjør der. Ikke minst burde han tenke litt på hvordan USAs globale anseelse, makt og innflytelse er dalende etter hvert som land ikke lenger kan stole på USA innen alt fra handel til internasjonale avtaler.

Ny base?

Men det er ikke utenkelig at Danmark må svelge noen dyre kameler også her for å håndtere Trumps bekymringer.

Allerede har regjeringen i København lovet å investere over 60 milliarder norske kroner i ulike forsvarskapasiteter på Grønland. Danmark skal kjøpe både flere F-35 jagerfly og P-8 overvåkingsfly fra nettopp USA for å håndtere eventuelle trusler i Arktis. Dette er neppe nok.

Kanskje må det en ny dansk og/eller amerikansk base til på øya?

Kanskje må en symboltung forsvarsavtale på plass, hvor USA offisielt får ansvar for forsvaret av Grønland?

Kanskje må Danmark sende sine fregatter og jagerfly til Alaska for å bidra til øvelser i den delen av Arktis for å vise at de er en verdifull Arktis-alliert for Trumps USA?

Symbolpolitikk og en «good deal» veier åpenbart tungt for den sittende amerikanske presidenten.

Argument 3: Kontroll over Grønland handler om «Donroe-doktrinen» og Trumps ønske om dominans i USAs nærområder!

Dette er det mest skremmende scenarioet, som også innebærer de største truslene for både Danmark og Norge. Trumps pressekonferanse 4. januar var et tydelig signal om hva han tenker på.

Med et smil refererte han til Monroe-doktrinen (etter president James Monroe i 1823), som handler om at andre land ikke skulle blande seg inn i det amerikanske kontinentet (både nord og sør). Det er åpenbart at en variant av dette har gjort seg gjeldende i Trump-administrasjonens sikkerhetspolitiske tenkning.

Amerikansk kontroll over Panama, Cuba, Venezuela og Grønland er en del av dette bildet. USA skal bestemme hva som skjer i sine nærområder, på samme måte som Russland ønsker å ha kontroll over hva som skjer i Estland, Ukraina og Moldova, og Kina i Vietnam, Mongolia og Taiwan.

Dette er 1800-talls stormaktstenkning: Den sterkeste bestemmer i sitt nærområde, og internasjonale spilleregler handler først og fremst om å begrense andre stormakter, ikke om å beskytte universelle prinsipper eller små staters suverenitet.

Dårlig nytt for både Norge og Danmark

Om denne doktrinen og tilnærmingen til internasjonal politikk skal være definerende for USA, er det dårlig nytt for både Norge og Danmark. I et slikt perspektiv er det ikke unaturlig at USA har en eller annen form for kontroll over Grønland og bestemmer hva som skjer på verdens største øy.

I et slikt perspektiv er heller ikke unaturlig for Russland å tenke at Svalbard – på grunn av den strategiske beliggenheten og nærheten til Kolahalvøya – burde være russisk, eller i hvert fall et sameie mellom Norge og Russland, slik Sovjetunionen foreslo allerede i 1944.

Problemet for Trump er at verden i stor grad har utviklet seg bort fra denne tankegangen, som blant annet la forholdene til rette for første verdenskrig. I kontrast til et nullsumspill hvor motpartens suksess er ditt nederlag, handler internasjonal politikk i dag om at ved å respektere hverandres grenser og bli enige om felles kjøreregler vil vi alle tjene på det i det lange løp.

Danmark er ikke Venezuela

Det er disse prinsippene europeiske statsledere slår ring rundt når de kommer med motsvar til Trumps kommentarer om Grønland. Men om Trump ønsker å forfølge sin Donroe-doktrine til ytterste konsekvens, vil hverken motsvar eller mineral- og forsvarsavtaler tilfredsstille hans makt- og kontrollbehov.

For å ta direkte kontroll over de sentrale samfunnsfunksjonene på Grønland holder det kanskje bare med noen hundre amerikanske spesialsoldater som flys inn til hovedstaden Nuuk. Samtidig er det fortsatt usannsynlig at USA vil bruke militærmakt mot Danmark. Danmark er ikke Venezuela. I det øyeblikket USA bruker militærmakt, er Nato-alliansen historie, den transatlantiske sikkerhetsgarantien død, og mange europeiske land, inkludert Norge, vil befinne seg i sin største sikkerhetspolitiske krise siden andre verdenskrig.

Dette forstår også Trump. I tillegg forstår hans generaler og admiraler dette, og de er klar over at en slik handling vil måtte godkjennes av Kongressen. Trump kan ikke gjennomføre dette alene. Dermed er det tvilsomt at en slik handling i det hele tatt vil kunne la seg gjennomføre.

Det Trump derimot kan gjøre for å presse frem en eller annen form for «deal» som fullbyrder intensjonen om kontroll, er å øke amerikansk militær aktivitet på og rundt Grønland, fortsette å blande seg inn i lokalpolitikk og å komme med ytterligere trusler.

En mulig utvei for Danmark i møte med et slikt scenario vil være å få fortgang i den allerede pågående uavhengighetsprosessen på Grønland. Innen utgangen av 2026 er en rapport ventet fra det grønlandske selvstyret som skal peke på mulige alternativer for uavhengighet. Flertallet av grønlendere vil ha uavhengighet fra Danmark, men kun når det er økonomisk mulig.

En folkeavstemning om et uavhengig Grønland med et påfølgende resultat som leder til en ny stat, vil kunne stilne Trumps retorikk. Spesielt om det nye landet inngår i en sikkerhetspolitisk paraply med USA og Canada. Men i et slikt scenario vil også USA måtte betale for gildet.

Vanskeligst å svelge

Uavhengighetskamelen vil nok være den vanskeligste å svelge for Danmark. Kongeriket vil da miste sin status som arktisk land og sin spesielle rolle på tvers av Nord-Atlanteren. Danmarks Mette Frederiksen har neppe lyst til å bli husket som statsministeren som mistet halve kongeriket (eller 98 prosent, målt i landområde).

Den umiddelbare responsen fra både Mette Frederiksen og andre europeiske ledere har i 2026 vært å stå opp mot skolegårdens bølle. Det kan være effektivt, spesielt om målet er å holde ut frem til Trump går på et mulig nederlag i mellomvalget i november.

Alternativet blir å begynne å se seg om etter grønlandske kameler.