Russland mot alle

For Russland er krig den eneste formen for eksistens – enten med interne fiender eller med «det kollektive Vesten», skriver Igor Bondar. Bildet er fra en markering i Moskva i mai. Foto: Anton Vaganov/Reuters/Scanpix

Denne krigen har endelig avslørt hvilken forskjell det er mellom mentaliteten i Russland og Ukraina.

Ettersom tiden er gått, har intellektuelle i alle land gjort forsøk på å forstå og forklare årsakene til krigen som fortsatt raser i Ukraina. Russlands fullskala invasjon av ukrainsk territorium – er dette en militær eller en ideologisk konflikt?

Her i Kharkiv like ved fronten er det kommet ut en bok i ukrainsk oversettelse: «Russland mot moderniteten» (Russia Against Modernity) av Aleksander Etkind, professor ved Central European University i Wien. Boken er historikerens reaksjon på den krisen som har kulminert i krigen Russland har igangsatt i Ukraina.

Forfatteren løser opp en komplisert floke av problemer: politiske, økologiske, demografiske og økonomiske og forklarer på en tillatelig måte hva som er kildene til den russiske aggresjonen, det indre forfallet og den kulturelle selvødeleggelsen i Russland gjennom prismet av et post-imperialistisk traume. Hans litterære kolleger har forresten gjentatte ganger skrevet om dette – spesielt kan nevnes den russiske forfatteren Vladimir Sorokin i romanene «En opritsjniks dag» og «Sukker-Kreml», som forresten er kommet ut på det samme kharkivforlaget, «Folio».

Forbud, forbud

De ekte årsakene til den russiske aggresjonen ligger likevel ikke i at Russland er mot moderniteten, men i det at landet er «mot alle» og «mot alt». Russlands ideal er jernteppe mot Vesten og diktatur inne i landet. Faktisk akkurat det som foregår i og utenfor landet nå.

Til å begynne med tok den russiske ledelsen selvfølgelig bare til orde mot «europeiske verdier», og forbød kniplingsundertøy for damer og Sorokins bøker, som i løpet av 2000-tallet ble offentlig tilintetgjort av ungdomsbevegelsen «Vi går sammen» (Idusjtsjie vmeste)/ «Våre egne» (Nasji) «for sin destruktivitet». Senere begynte makthaverne å forby internett, negative utsagn om hæren og opptreden av en hel rekke forfattere, kunstnere og musikkgrupper. Den geopolitiske konflikten mellom Ukraina og Russland bunner nettopp i denne forskjellen på «for» eller «mot» ulike antistatlige faktorer.

Må merkes

Av historiske årsaker er det blitt slik at Ukraina i sin streben etter frihet helt fra tsarens Russland og frem til i dag, ikke har kjempet «for», men «mot» noe. Mot det at det var forbudt å bruke det ukrainske språket og gi ut bøker på ukrainsk, mot undertrykkelsen av opposisjonelle, først fra tsardømmets og videre fra sovjetmaktens side.

Samtidig som Russland alltid har vært «for» – i kraft av sin dominerende posisjon blant «folkenes familie» både i Det russiske imperiet og i Sovjetunionen. For flyktig fred, når landet fører lokale kriger over hele verden. For å innføre enhetlige «åndelige verdier», selv om hver av unionsrepublikkene på grunn av religiøse og kulturelle forskjeller hadde sine egne. For «velferd for folket», skapt gjennom slavearbeid, tvungen kollektivisering og terror.

Helt i starten, ennå før Gulag, skjedde det i 1922 at sovjetmakten plasserte alle den ikke syntes om, på det «filosofiske dampskipet» – forfattere, forskere og filosofer – og takket være dette oppsto den andre bølgen av russisk emigrasjon. I vår tid har de russiske makthaverne gitt dem som opponerer mot regimet, stempelet «inoagent» (utenlandsk agent), og verkene deres (bøker, bilder, filmer) må merkes med denne betegnelsen – det gjelder både mennesker som er reist ut av landet og dem som er blitt i Russland. På denne måten foregår det et skille mellom «folket» og de ubrukelige intellektuelle som får hjelp fra utlandet og stilles ut til offentlig beskuelse. Se! sier regimet, se hvordan de «selger fedrelandet» for utenlandske penger!

Kjemper ikke for presidenten, men ...

Det er bare denne væpnede konflikten som endelig har avslørt hvilken forskjell det er mellom mentaliteten i Russland og Ukraina, og som nå til slutt har fått frem hva det er Ukraina kjemper for. Etter at Russland gikk til sin fullskala invasjon av ukrainsk territorium, ble det klart at det viktigste er nasjonal identitet, uavhengighet og den friheten ukrainerne kjemper for.

De kjemper ikke for presidenten og myndighetene, men for sin rett og sine barns rett til å være ukrainere og til å leve på sitt eget territorium. Altså alt det Putin forsøker å utrydde når han drømmer om å bringe Ukraina tilbake i «folkenes familie» – under Moskvas fulle kontroll, slik det var i Sovjetunionen. Det er ikke uten grunn at retorikken hans er basert på ideer om en felles historie, et fellesskap i «den russiske verden», «ett folk», og det at det er nødvendig å stå imot Vesten. Alt dette vitner i praksis om en ideologisk krig, en krig om identitet og ikke om territorier.

Generelt viser historien at for Russland er krig den eneste formen for eksistens – enten med interne fiender eller med «det kollektive Vesten». Der trenger man ikke bøker av utenlandske professorer av Etkinds kaliber eller russiske forfattere som Sorokin. Alle ideer og sujetter blir i Russland tenkt ut av den herskende diktatoren. Hver gang den patriotiske gløden har truet med å slukne i det russiske samfunnet, har Putin funnet på en ny form for militær eskalering. Ved å trekke folkets oppmerksomhet bort fra den reelle situasjonen – det at ideen om «staten» er i ferd med å råtne, og ved å vende tilbake til eldgamle tiders «kalde krig».

Hva angår Putins forhold til Ukraina, er alt unnagjort allerede både når det gjelder «sivil fredelig» og militær betydning. Etter ham ligger det raserte byer, okkuperte territorier og drepte mennesker. Det er bare atomangrep igjen, og det vil selvsagt ikke skape noe «vennligsinnet Ukraina», men kommer til å få uakseptable politiske og militære følger for Putin personlig.

En hvilken som helst «fredsplan» der det blir regnet med at Ukraina skal gi fra seg territorier – det blir bare en ny runde med forhalingstaktikk av finalen i den ideologiske krigen, noe hverken Europa eller Amerika forstår dersom de håper på en snarlig «fred».

Dette snakkes det om til og med i Russland – spesielt må nevnes forfatteren Dmitrij Bykov, som nå er reist fra landet. Han sier i radioprogrammet «Moskva-ekko» (Ekho Moskvy): «Vi må forresten si at Europa slett ikke forstår den situasjonen Ukraina er i. Europeerne tror faktisk at man må slutte fred, at man må få ett eller annet kompromiss for å spare liv. De forstår ikke at det ikke er foreslått noe kompromiss. Som Golda Meir sa engang: «Vi ønsker å leve, men de ønsker at vi skal dø». Jeg ser ikke noen plass for et kompromiss her».

Fordel Moskva

Slik har det seg at et hvilket som helst «kompromiss» bare er til fordel for Moskva, som i løpet av en våpenhvile bare vil samle krefter til neste angrep (muligens inkludert angrep på Europa). For Russland er det ett fett hvem de ser som sin fiende, for alle fiender er bra nok for den som ser krig som en livsbekreftende faktor for sitt land. For eksempel for slavelandet Russland, som i dag kriger med hele den frie verden.

Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng